Stein Stugu, pensjonist

Pensjonsreformen i 2011 endret hovedmålet for alderpensjon.

Fra et mål om å sikre inntekt som pensjonist til et mål om å belønne de som kan jobbe lenge med mer inntekt også på eldre dager og tilsvarende straffe de som blir pensjonister relativt unge med lav pensjon, resten av livet.

Pisk og gulrot brukes for å få flere til å jobbe lenge, enten de er i stand til det eller ikke.

Systemet skaper nye, store ulikheter mellom pensjonister avhengig av hva slags jobb de kommer fra og hvor enkelt det er å være i inntektsgivende arbeid som eldre.

Det vi hadde trengt var en ny reform som så på folketrygd, avtalefestet pensjon (AFP) og tjenestepensjon samlet. Nå behandles endringer i folketrygden isolert. Hvis målet er en mer rettferdig pensjon er det i seg selv et stort problem.

Uføres alderspensjon

Behandlingen av alderspensjon for uføretrygdede viser de problemene som oppstår ved at man legger ekstrem vekt på at det skal lønne seg å jobbe lenger.

Før reformen skulle en ufør som alderspensjonist komme likt ut med en arbeidsfør kollega. Uføre fikk opptjening i folketrygden fram til alderspensjon, 67 år. Uføre fikk, og får fortsatt opptjening i tjenestepensjon til 67 år.

AFP, som var en ren tidligpensjon mellom fylte 62 år og 67 år, var et alternativ for de som ikke var uføre. Etter 67 ble man igjen likestilt.

Systemet ble kortsluttet da man tragisk nok la om AFP fra førtidspensjon til tilleggspensjon, en tilleggspensjon uføre ikke får.

Med pensjonsreformen ble uføres framtidige opptjening av alderpensjon stanset ved 62 år. Resultatet må bli større forskjeller. Dette har heldigvis regjeringen forstått, men er ikke villig til å rette opp fullt ut.

Uføre skal ikke gis opptjening fram til grensa for alderspensjon, 67 år. Og heller ikke lenger hvis pensjonsalderen skal økes slik regjeringa foreslår.

De uføretrygdede er mange. I følge Nav (september 2023) hele 29,1 prosent av alle mellom 65 og 67. Og hvis grensa for alderspensjon heves vil det bli enda flere uføre, uten at regjeringa foreslår å gjøre noen endringer av den grunn (Meld.St.6 – 23-24, s.18).

Tidligpensjon og AFP

Regjeringa skyver hele problemet med en anstendig førtidspensjon foran seg.

I stedet skal det opprettes et nytt utvalg som skal se på hvordan en skal sikre en god førtidspensjonsordning for dem som trenger det.

Problemet er skapt ved at AFP er gjort om til en tilleggspensjon i stedet for tidligpensjon. Noe som nå også kommer i offentlig sektor. Ny AFP gjør at vi bruker store beløp til tilleggspensjon for mange som egentlig får en god nok alderspensjon uansett.

Som meg selv, som har hatt lønn til jeg ble over 70, men primært for mange i lederstillinger som har god lønn og ofte jobber lenge.

AFP er det ikke meningen at uføre skal få. Enda mer urimelig blir det da at uføre bare får opptjening av alderspensjon i folketrygden til 65 år.

AFP kunne videreført vært grunnlag for en fornuftig løsning for tidligpensjon, selv sammen med pensjonsreformen forøvrig. Men måtte da utformes slik at uttak av en anstendig tidligpensjon ikke kunne kombineres fritt med arbeidsinntekt.

Finansiering kunne styrkes ved at arbeidskjøpere skulle finansiere deler av AFP for de av deres arbeidstakere som gikk av med AFP. Det ville gjort det lønnsomt å legge til rette slik at flere ville jobbe lenger, slik det delvis er fortsatt i offentlig sektor for de som er født før 1963.

Kanskje det er en av årsakene til at avgangsalderen i offentlig sektor fortsatt er høyere enn i store deler av privat sektor?

Når stortingsmeldinga behandler hva som skal til for at flere vil jobbe lenger, finnes det ikke et ord om hva som kan gjøres for at arbeidskjøperne til å gjøre mer for å legge forholdene til rette.

I stortingsmeldinga (meldinga side 71, fra seniorpolitisk barometer 2022) heter det at hele 77 prosent svarer at arbeidsmiljø er meget viktig og ytterligere 19 prosent at det er ganske viktig for å fortsette i arbeid.

Men ikke et ord om hva som kan gjøres for å få det til, bortsett fra fromme ønsker.

Aldersgrensa for pensjon

Regjeringen foreslår å øke aldersgrensen for når du har rett til pensjon fra dagens 67 år.

Aldersgrensa skal flyttes oppover i takt med økende levealder. I tillegg skal nedre aldersgrense på 62 år også opp. Helst litt raskere enn selve pensjonsalderen.

Dette til tross for hvor mange som allerede i dag er blitt uføre før de fyller 67. Andelen som er fysisk og/eller psykisk slitne er betydelig i tillegg til de som har en medisinsk kjennelse for at de er uføre.

Mange må gjerne jobbe lenger forutsatt at en ønsker det og det legges til rette for det. Men økt aldersgrense betyr at i relative lavtlønnsyrker så tvinges mange til å jobbe til aldergrensa. De har ofte ikke tjent nok til å gå av før.

Slik systemet er vil de heller ikke ha muligheten for å tjene opp særlig mer i økt alderspensjon. Mens de med lønn over gjennomsnittet får en årlig avsetning til pensjon på 18,1 prosent som basis for økt pensjon (inntektspensjon), vil relativt lavtlønnede få bare en femtedel av dette.

En ny minstepensjonsfelle. De låses fast i et system som gir en årlig pensjon ned mot minstenivåene i likhet med uføre.

Dette vil ikke løses for noen ved at aldersgrensene heves. Det rammer kun de som allerede kommer dårligst ut. De som har lav inntekt og/eller få år i arbeid vil i praksis være uten mulighet for å ta ut alderspensjon før den formelle pensjonsalderen.

I hovedsak gjelder det store yrkesgrupper der det allerede er store andeler uføretrygdede. Det er vel kjent at der det er flest uføretrygdede er det ofte hardest fysisk arbeidsmiljø og relativt lav lønn. For de relativt høytlønnede spiller den formelle alderen ingen rolle.

Slik straffer pensjonsreformen de som allerede kommer dårligst ut. Mens de som kan jobbe lenge belønnes, sågar med en årlig alderspensjon minst like høy som tidligere inntekt.

Det skapes store nye problemer ved at grunnlaget for alderspensjon er endret fra kollektivt ansvar til individuell belønning og straff.