Kjell Werner

Norge har et større handlingsrom i EØS-avtalen enn mange vil ha det til.

Dette er konklusjonen i en ny bok som Stein Reegård har skrevet. Han har fortid som sjeføkonom i LO og har brukt pensjonisttilværelsen godt til å dukke ned i EU/EØS-materien.

Samfunnsøkonomen Reegård mener at juristene har for mye å si når EØS-avtalen tolkes. Både politikere og økonomer har forsømt seg.

Ifølge forfatteren er EØS en blanding av økonomi, juss og politikk.

Reegård mener at påstanden om EU som er liberalistisk prosjekt er overdrevet.

Men hvis vi ikke passer på, kan vi få avgjørelser i liberalistisk retning. Forfatteren karakteriserer EU som en komplisert kompromiss-maskin.

Og her finner vi det nasjonale handlingsrommet som norske politikere bør være flinkere til å utnytte.

For Reegård ble britenes brexit en øyeåpner.

Og han ble oppglødd over å lese en artikkel av nåværende regjeringsadvokat, Fredrik Sejersted, fra 2009.

Her skrev jusprofessoren at EU/EØS-retten ofte er mer uklar og uforutsigbar enn de fleste er klar over. Mer politikk og mindre juss er svaret.

Reegård hevder at EØS-avtalen like gjerne kan anses å gi retningslinjer på viktige områder som å være eksakte reglementsparagrafer.

I boka forsøker han å gi en oversikt over den juridiske logikken i EØS som man finner lite av i juridiske lærebøker. Boka utfyller dermed grunnlaget for et nasjonalt handlingsrom.

«Politikken må kvalitetssikre og forebygge at overivrig regelforståelse dominerer viktige samfunnsspørsmål», skriver Reegård og poengterer at EU har demonstrert at unionen opptrer pragmatisk overfor medlemslandene.

En parole om å følge reglene «mest mulig» er ifølge forfatteren noe som ikke følges av EU-landene selv.

Når EØS-saker dukker opp, må vi først stille oss spørsmål om sakene har betydning for salg av varer og tjenester over landegrensene, altså er grenseoverskridende.

Hvis svarer er nei, har EØS som oftest lite med saken å gjøre. Reegård ber oss se til praksisen i land som Frankrike og Tyskland.

Reegård sier at hensikten med boka er å bidra til å bevare EØS-avtalen og «spare den for dumme utslag».

Det er også grunn til å mistenke at hensynet til å bevare LOs positive syn på EØS er en like viktig beveggrunn. Det er nemlig stor motstand mot avtalen i store deler av LO-familien.

Og nå er det sannelig synkende tillit til EØS-avtalen også i den norske befolkningen.

Bare 50 prosent ville sagt ja dersom det hadde vært folkeavstemning om en slik tilknytning til EU i morgen.

Dette viser en fersk meningsmåling som Sentio har utført for avisene Nationen og Klassekampen.

Til sammenlikning var det 58 prosent ja til EØS ved en tilsvarende måling i fjor og hele 65 prosent for to år siden.

Magefølelsen er at den svekkede tilliten EØS-avtalen kan tilbakeføres til de høye strømregningene og det faktum at Norge rammes av prissmitte fra våre naboland, som jo også er medlem av EU.

Min tolkning er riktignok at prissmitten bare i beskjeden grad kan tilskrives direkte til EU-systemet som sådan, men det spiller mindre rolle. Det skapte inntrykket er nemlig noe annet.

EØS og EU får uansett skylda for at norske politikere ikke er herre i eget hus og lar den billige vannkraften vår komme nordmenn flest til gode i form av relativt billig strøm.

Stein Reegårds EØS-bok danner et godt grunnlag for å fjerne myter.

En tilsvarende tankegang bør legges til grunn for å få skikk på kraftmarkedet. Også her er det et visst nasjonalt handlingsrom som norske politikere bør utnytte bedre.

Alternativet er at tilliten til både EØS og regjeringen blir ytterligere svekket.