Benjamin Westbye Pedersen

Som kjent har koronapandemien og de påfølgende tiltakene ført til at mange norske bedrifter har vært nødt til å stenge ned driften og permittere sine ansatte. I skrivende stund er det 387 900 mennesker i Norge som siden 12. mars i år har søkt om dagpenger som følge av permittering. (1)

Regjeringen har forsøkt å begrense de økonomiske skadevirkningene for bedriftene og de ansatte ved å lansere krisepakker. Denne krisen har imidlertid synliggjort et annet problem som knytter seg til permittering, et som ikke kan løses med midlertidige forskrifter eller kontantstøtte. Nemlig at det ikke finnes lovregler som regulerer permitteringsadgang eller permitteringsprosess.

En kan spørre seg om dagens rettstilstand gir et tilstrekkelig stillingsvern for norske arbeidstakere.

Sammenligningsvis er det naturlig å se hen til reglene for oppsigelse. Arbeidsmiljøloven fastsetter en rekke minstekrav til oppsigelsesgrunnlaget, oppsigelsesprosessen, og oppstiller til og med formkrav til den skriftlige oppsigelsen. Disse reglene gir arbeidstakeren et viktig vern i møte med noe som er så alvorlig som å miste sitt økonomiske livsgrunnlag (2).

Permitteringsprosessen er imidlertid ikke underlagt noen form for lovregulering. Det er kun særskilte tariffavtaler og sedvanerett som stiller krav til permitteringsadgangen.

Det faktum at kravene til permittering ikke er regulert i loven medfører i seg selv at arbeidstaker står svakt i møte med arbeidsgiver, ettersom et utilgjengelig og uklart regelverk gjør det vanskelig for arbeidstaker å kjenne sin egen rettsstilling. Videre er det av flere grunner betenkelig at de ulovfestede reglene ikke stiller strengere krav til permitteringsprosessen.

For det første kan permitteringen være svært uforutsigbar for den som rammes. Permitteringer kan gjøres med kun 14 dagers varsel (eller to dager i særlige tilfeller, slik som ved koronasituasjonen), og gjelder ofte på ubestemt tid (3).

For det andre kan permittering føre til en betydelig reduksjon av det økonomiske livsgrunnlaget til arbeidstakeren. De som tjener over 3G har kun krav på 62,4 prosent av den opprinnelige inntekten sin (4).

Dette er en inntektsreduksjon som for mange er for stor til at de får endene til å møtes.

Dessuten medfører en søknad om dagpenger en rekke forpliktelser for søkeren, og det er heller ikke alle

permitterte som har krav på dagpenger fra Nav. Vi har i den siste tiden også sett at det er mange som har problemer med å få utbetalt dagpengene sine.

Dette er ikke ment som en kritikk av reglene knyttet til dagpenger. Det overlater jeg til noen andre.

Poenget er å illustrere hvor alvorlig det faktisk kan være å bli permittert. I mange tilfeller er

permittering like belastende som en oppsigelse, og dette burde også reflekteres i loven.

Når konsekvensene er så alvorlige, er det viktig at stillingsvernet står sterkt.

Det gjør det ikke slik situasjonen er i dag.

1) Nav sine hjemmesider

2) Jf. arbeidsmiljøloven kapittel 15

3) Jf. hovedavtalen mellom NHO og LO § 7–3 første og andre ledd.

4) Midlertidig forskrift om unntak fra folketrygdloven og arbeidsmiljøloven i forbindelse med covid-19-pandemien § 2–3