Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

De aller ivrigste EU-tilhengerne får meg gjerne til å tenke på en bekjent med fortid i Brussel som fortalte om sine møter med norske lobbyister og politikere i EU-hovedstaden.

De kunne være så beskjemmet over det norske nei-et at de heller brukte tiden sin på å ergre seg over sine landsmenn enn på å påvirke på vegne av norske interesser. Min bekjentes råd om å jobbe med det utgangspunktet de hadde, falt for døve ører.

Det gjør det i vår nasjonale debatt også. EU-tilhengerne søker omkamp og ny debatt, og i disse dager mer enn på lenge.

Argumentet går som følger: Verden er en helt annen i dag enn i går. Donald Trumps comeback i Det hvite hus med påfølgende handelskrig og rå maktbruk på USAs vegne og Vladimir Putins veldig snart tre år lange åpne krig i Ukraina forandrer alt.

Legg gjerne til energikrise, migrasjon og oligarkisk tek-makt – og konklusjonen er klar: Et lite land som Norge kan ikke stå alene og uten venner i en slik verden.

Hit følger nok et stort flertall i det norske folk med på logikken. Det blir straks litt verre når argumentasjonsrekkas ledd nummer to legges til: Derfor må Norge snarest bli medlem av EU. Eller i det minste ta debatten.

Mange har vært veldig og høylytt skuffa etter at statsminister og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre og tidligere statsminister og fortsatt Høyre-leder Erna Solberg sammen avblåste EU-debatten i Klassekampen i forrige uke.

Den trenger ikke se lenger enn til FriFagbevegelses ferske temperaturmåling i EU-spørsmålet for å skjønne hvorfor Støre og Solberg mener en ny og opprivende runde om EU er en unødvendig tids- og energityv:

33 prosent av de spurte ville stemt ja til EU i en avstemning i dag. 53 prosent ville stemt nei, mens 14 prosent oppgir at de ikke vet.

Omtrent som vanlig, med andre ord. Tallene samsvarer godt med en tilsvarende meningsmåling i Klassekampen og Nationen i fjor høst, og er litt mer positive sett med EU-vennlige øyne enn Nettavisens måling like før jul.

Sagt så kort som mulig: EU-motstanden er stor i den norske befolkningen. Det er tilsynelatende den ene konstanten i et omskiftelig politisk landskap.

Det overrasker muligens kommentatorer i hovedstadspressen og kanskje deres lesere. Få yrkesgrupper er mer EU-vennlige enn mine kolleger, i alle så åpent og insisterende. Det er kanskje et utslag av sannheten i munnhellet om at du står der du sitter.

Oslo er nemlig den mest EU-vennlige kretsen i landet. Her i byen sier 40 prosent ja til EU. Samtidig: 46 prosent ville stemt nei også i Oslo.

EU-tilhengere vil gjerne hevde at folkets mening kommer til å snu bare vi får en opplyst debatt om saken. Europabevegelsens generalsekretær Fredrik Mellem minnet nylig i Klassekampen om at nei-flertallet var enda større i innledningen av EU-kampen i 1994. Så nå må vi ta debatten – snarest, heter det.

Om vi ser bort fra det elitistiske elementet i en slik tanke, altså at folk ikke vet sitt eget beste før de blir opplyst av de opplyste, kan det likevel være vanskelig å følge den. Alt som er solid smelter i lufta rundt oss og konfliktene herjer – så da må vi løfte temaet som vi vet vil skape splid og konflikt også her til lands?

Det er derfor jeg tar meg i å tenke på min bekjente i Brussel og hans ganske gode råd: Vi har den tilknytningen vi har til Europa, og bør gjøre det beste ut av den. De kan trolig telles på få hender som mener at alenegang er veien Norge bør slå seg inn på i verden av i dag.

Samarbeid, vennskap og tosidig avhengighet er mulig også for et land som har valgt å stå utenfor EU. Norge er fortsatt et land i Europa selv om folket sa nei – to ganger.

Rådet blir enda bedre av at EØS-avtalen står sterkt i befolkningen. 61 prosent ville stemt ja til EØS, mot 23 prosent nei og 16 prosent vet ikke, om valget sto i dag. Velgerne til de tydelige «nei-partiene» Rødt og Senterpartiet er delt på midten i spørsmålet.

Klarere kan det knapt sies: Nordmenn vil gjerne samarbeide med EU – men uten at vi trenger å være fullverdige medlemmer av unionen.

Det er ellers verdt å merke seg at målingen er tatt opp i perioden 7.–16. februar. Det betyr at kaoset som oppsto i kjølvannet av den amerikanske visepresidenten JD Vances tale på sikkerhetskonferansen i München var en faktor for flere av – men ikke alle – de spurte.

Om ikke et USA som tar mer eller mindre åpent avskjed med sine europeiske venner og uttrykker støtte til ytre høyre-partier ikke er nok til å få det norske folk til å ønske seg til EU, er det ikke lett å se hva som skal til for å lokke et flertall over til ja-siden.

Det spørs om ikke rådet min bekjente i Brussel ga til oppgitte norske EU-lobbyister er en ganske god konklusjon. Et stort flertall sier fortsatt nei til EU. Nå gjelder det å gjøre det beste ut av den situasjonen man står i.