Andreas C Halse, Tankesmien Agenda

Høyresidens våpendragere er i kjent stil i ferd med å kritisere norsk fagbevegelse. Bakgrunnen er at fagbevegelsen engasjerer seg i valgkampen. Snarere bestemt at LO og forbundene sponser partiene på venstresiden økonomisk, samt at LO gjennomfører egne valgkampaktiviteter.

Civitas Kristin Clemet mener dette kan true partienes selvbestemmelse og partidemokratiet. Nettavisens Gunnar Stavrum går lenger og krever at LO offentliggjør medlemslistene sine.

At FrP kan motta millionbeløp i støtte helt anonymt vekker derimot lite bekymring på norsk høyreside. Tvert imot applauderer Stavrum en utvikling i retning av rene partipolitiske støtteorganisasjoner i amerikansk stil, og ser ingen prinsipielle forskjeller på dette og valgkampbidragene fra LO.

Det er en analyse som er blottet for både maktperspektiv og demokratisk forståelse.

For det første er LO en demokratisk organisasjon med en million medlemmer. Når LO og forbundene støtter politiske partier er det som resultat av lange demokratiske prosesser og vedtak i formelle organer. Dette er prosesser som medlemmene kan påvirke.

Når medlemmene i fagbevegelsen velger å støtte venstresidens partier, er det fordi de mener seg tjent med venstresidens politikk.

Når LO og forbundene støtter venstresiden er det helt åpent at dette er et forsøk på å fremme arbeidstakeres rettigheter, også i den praktiske politikken.

Slik er det ikke med høyresidens anonyme givere. Foreningen «aksjon for borgerlig valgseier» er tilsynelatende opprettet i ens ærend å omgå partilovens forbud mot anonyme givere til politiske partier.

En ting er at vi ikke aner hvilke enkeltpersoner som står bak pengegavene, men vi vet heller ingenting om hvilke interesser disse representerer.

Vi vet imidlertid en hel del om hvilke interesser som støtter høyresidens partier helt åpent. De største giverne til Høyre så langt i år er Kistefos og Canica AS, som eies av henholdsvis Christen Sveaas og Stein Erik Hagen. Altså noen av Norges rikeste.

Dette er langt mer ryddig enn den anonyme støtten til FrP, fordi det er helt tydelig hvilke interesser som ligger bak støtten. Og det overrasker neppe noen at rike bedriftseiere ønsker lavere skatter til seg selv.

Samtidig er også denne støtten fra enkeltbedrifter annerledes enn LO-støtten, som vedtas på kongressen. Det betyr at alle medlemmer og tillitsvalgte i LO har mulighet til å påvirke beslutningen gjennom demokratiske kanaler.

Slik er det ikke med støtten fra næringslivet. Der følger partistøtten til Høyre som en beslutning fra toppen. De har selvsagt rett til å bruke sine egne penger som de vil, men bedriftenes ansatte har ingenting de skulle sagt om disse partipolitiske disposisjonene.

Bedriftseiere og ansatte samarbeider godt om mye i Norge. Men i enkelt spørsmål vil interessene være ulike. Denne erkjennelsen ligger til grunn for fagbevegelsen som sådan, og for den norske modellen. Derfor har politisk betydning om det er bedriftseiere eller fagorganiserte arbeidstakere som står bak donasjonene til et politisk parti.

Selv om ressurser henger sammen med makt og innflytelse i Norge, er sammenhengen mindre enn andre steder. Rikdom kan enklere omsettes i politisk innflytelse i USA enn i Norge. Når forskere skal forklare forskjellen trekkes fagbevegelsen inn som en del av forklaringen.

Partidonasjoner fra rike enkeltpersoner forsterker forskjellene i politisk innflytelse.

Fagbevegelsens politiske engasjement er derimot med på å jevne ut maktovertaket til de rike og privilegerte.

Det er forskjell på å forsterke og utjevne forskjeller.