Boye Ullmann

1. mai 2004 ble EU utvidet østover med ti nye land. Det ble knyttet stor spenning til hva som ville skje med arbeidslivet i Europa. Flere land, deriblant Norge, ba om overgangsordninger med reguleringer på den frie flyten av arbeidskraft.

Etter hvert ble også Bulgaria, Romania og Kroatia medlemmer av EU. Tilhengerne av EU hadde til hensikt å skjule det viktigste motivet for EUs østutvidelse om å få fart på fri flyt av tjenester og arbeidskraft for å øke lønnskonkurransen og sosial dumping.

Både fra EU og norske myndigheter ble det hevdet at arbeidsinnvandring fra Øst-Europa ville være liten. Jens Stoltenberg uttalte i 2001 i Aftenposten:

«Jeg tror ikke økt arbeidsinnvandring vil representere noe problem, det kan tvert imot representere en fordel for Norge. Jeg kan derfor ikke se noe grunnlag for at Norge skal be om spesielle ordninger.»

Aftenposten viste til en EU-rapport 1. mars 2004:

«Rapporten styrker EU-kommisjonens syn at frykten for en enorm bølge av folkevandring fra de nye medlemslandene etter 1. mai er ubegrunnet,» sa svenskenes EU-kommissær Margot Wahlstrøm.

EU mente at det vil være veldig begrenset med flyt av arbeidskraft fra de nye landa og advarte mot overdrivelser av konsekvensene. En tverrdepartemental rapport fra Kommunaldepartementet i 2003 om EU-utvidelsen og velferdsordninger, kom med anslag for innvandring fra de nye EU-landene:

«For Norges del vil tallene utgjøre litt under 4000 statsborgere fra tiltredelseslandene i 2001, stige til litt over 5000 i 2008 og være oppe i nærmere 17 000 i 2033. Det vil imidlertid være langt flere arbeidstakere som oppholder seg i Norge til enhver tid enn det disse prognosene viser.»

Uansett viser tallene fra både EU og Norge i ettertid at estimatene fra EU og regjeringer var helt feil. Tvert imot eksploderte arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa. Brochmannsutvalget NOU 2017:2 om konsekvenser av innvandring:

«Personer med innvandrerbakgrunn fra nye EU-land utgjør i dag over 200 000 personer og har stått for hovedtyngden av sysselsettingsveksten i Norge siden 2008, mens sysselsettingsraten i den øvrige befolkningen har sunket svakt.»

«Toppen ble nådd i 2011–2012 med en årlig innvandring på nærmere 80 000 personer, i hovedsak på grunn av den sterke veksten i arbeidsinnvandring etter EU-utvidelsene i 2004 og 2007.»

Siden 2000 er det 22–24 millioner færre innbyggere i Øst-Europa, ifølge Le Monde Diplomatic (juni 2018).

Aftenposten (21.03.2017) henviser til en FN rapport i 2015 om dramatisk utvandring og nedgang i fødsler i Øst-Europa. Ukraina hadde 54 millioner i 1994, og i 2017 cirka 43 millioner som blir ytterligere redusert til 35 millioner i 2037. Landet er ikke alene:

Romania, Bulgaria og Moldova står overfor en like stor prosentmessig tilbakegang. Aftenposten skrev 03.01.2019 om Romania som sa at 20 prosent rumenere – fire millioner bor eller pendler til utlandet.

«I Romania og Bulgaria er hjerneflukten mest dramatisk. Det er de unge og velutdannede som drar».

Fri arbeidsinnvandring eller regulering er omstridt både på venstresida og i fagbevegelsen. Jeg mener mange ikke har sett at fri flyt er skadelig fordi fattige land i Europa mister ingeniører og de dyktigste fagarbeiderne som skal lære opp nye generasjoner.

Det er stadig rapporter fra forskere og politisk hold som bekymrer seg over reduksjonen av befolkningen i Norge og store behov for faglært arbeidskraft i viktige sektorer.

FNs 2015-prognose viser at Norge, sammen med Storbritannia og Sverige, er de landene i Europa der folketallet ventes å øke mest ved hjelp av arbeidskraftimport, både fra EU/EØS og andre fattige land i Europa.

Det er flere millioner europeere utenfor EU som har skaffet seg pass i for eksempel Romania for deretter å dra vestover, til blant annet Norge, for å mangedoble lønna. Jeg har i flere år truffet dem på byggeplasser.

Etter 2004 har tilgang til billig faglært og ufaglært arbeidskraft fra EU/EØS blitt en sovepute for Norge med hensyn til å utdanne nye fagarbeidere i verksted- og byggebransjen.

Bemanningsbransjen med billig østeuropeisk arbeidskraft har bidratt til at det er vanskeligere for flyktninger og norsk ungdom å få fast jobb eller sommerjobb på norsk lønn.

Den store arbeidsvandringen med mye pendlere tjener verken arbeidslivet i Øst-Europa eller Norge. Det er nesten tre millioner ukrainere som jobber for en fjerdedel av polsk lønn på verft i Polen, mens billige polske fagfolk jobber på norske verft.

Byggebransjen i Baltikum domineres av hviterussere og ukrainere, mens baltere jobber i Norge og Sverige. Mange arbeidsgivere i vest liker billig og «fleksibel» arbeidskraft, men det er skadelig for arbeidslivet i alle land.

Organisasjonsgraden stuper i Vest-Europa inkludert Norge. I byggebransjen er organisasjonsgraden i bygg Oslo sunket fra 35 prosent på 1990-tallet til under 10 prosent i dag.

For Norges del er mesteparten av arbeidsinnvandrerne kanalisert gjennom bemanningsselskaper. De undergraver det norske arbeidslivet. De «ansatte» har ikke stillingsvern og mangler en forutsigbar arbeidstid.

De «ansatte» pendlerne fra Øst-Europa jobber ofte enten 10-12-14 timers dager, eller sitter i sine hjemland uten lønn og venter på jobboppdrag. Dette er et arbeidsliv langt unna arbeiderbevegelsens krav fra 1870-tallet på åttetimersdagen.

Min erfaring som organisasjonsarbeider gjennom 15 år er at det har vært store utskiftninger, og jeg antar at mange sliter med slitasjeskader etter mye arbeid i Norge.

Venstresiden og fagbevegelsen må kreve regulering av arbeidskraft fordi:

1. Dette tjener fattige europeiske land å bygge sine land og egen fagbevegelse

2. Vi må forby bemanningsbransjen og likebehandle arbeidere i og utenfor EU og Schengen og øke antall flyktninger til Norge.

3. Vi må oppfordre polske, syriske og afghanske arbeidere og deres familier å flytte til Norge. Da er de motivert til å lære norsk og se betydningen av fagbevegelsen.

Alt dette fordrer en EØS-kamp. Men i mellomtiden må vi prøve etter beste evne å organisere både bofaste og pendlere. Det er krevende, men nødvendig siden organisasjonsgraden synker i flere bransjer.