Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Sykefraværet på norske arbeidsplasser fortsetter å øke.

Tallene for fjerde kvartal fjor er dyster lesning. Da var sju prosent av arbeidsstokken hjemme på grunn av sykdom. Fraværet økte gjennom hele 2023.

Sykefraværet økte forståelig nok betydelig under pandemien. Utfordringen er at pilene fortsatt peker oppover. «Vi ser ingen tegn til at sykefraværet er på vei til nivået før pandemien», sier arbeids- og velferdsdirektør Hans Christian Holte.

Sykefravær kan deles i to kategorier:

Fraværet vi selv melder inn ved kortvarig sykdom og fraværet som vi i neste omgang må få legeerklæring for. Det er størst økning i det egenmeldte fraværet, men det legemeldte er mye større.

På tampen av fjoråret var det 1,3 prosent egenmeldt fravær og 5,7 prosent legemeldt – og dermed sju prosent samlet sett. Det er stor forskjell mellom yrkene. I industrien er fraværet på fem prosent mens det er dobbelt så høyt i kommunene.

Samlet sett førte det legemeldte fraværet til 8,8 millioner tapte dagsverk.

I fjor betalte staten ut 52 milliarder kroner i sykepenger. Anslaget for i år er at prislappen kommer til å bli 62 milliarder kroner. Til sammenlikning brukes det like mye på høyere utdanning og forskning.

På den ene siden er det et stort samfunnsproblem at så vidt mange arbeidstakere er borte fra jobben på grunn av sykdom. På den annen side bør vi som arbeidstakere sette pris på at det er mulig å være hjemme fra jobben når vi er syke.

Sykelønnsordningen er ikke en rettighet som har kommet av seg selv.

Den ble kjempet fram av fagbevegelsen og krefter på den politiske venstresiden. Full lønn under sykdom ble en rettighet i 1978, enstemmig vedtatt av Stortinget. Denne retten innebærer mulighet til å få sykepenger i inntil ett år.

De første 16 sykedagene er det arbeidsgiver som betaler sykelønna.

Deretter overtar staten regningen. Men også bedriftene sitter ofte igjen med en ekstra kostnad ved langtidsfravær, i form av tapt arbeidskraft fram til en eventuell vikar er på plass og ferdig opplært til å fylle tomrommet.

Etter hvert som sykefraværet skjøt i været, var det flere partier som gikk inn for å kutte i sykelønna. Høyre var blant dem. Men foran valget i 2005 snudde Høyre, og etter den tid har partiet forsvart full lønn under sykdom.

Den samme omvendelsen har Frp vært gjennom. Nå er det bare Venstre som angriper sykelønnsordningen. Partiet vil innføre en moderat egenandel – altså kutte i sykelønna.

Unge Venstres leder, Ane Breivik, er på krigsstien og undrer på hvorfor Høyre ikke vil snakke om sykelønnsordningen.

«Vi har verdens høyeste sykefravær. Samtidig har vi også verdens mest generøse sykelønnsordning», skriver Breivik i Finansavisen. Hun hevder at vi i dag har en fordyrende modell som i altfor liten grad gir insentiver til at folk kommer tilbake i jobb.  

I 2001 fikk vi avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen).

Den skal blant annet bidra til en dugnad for å redusere sykefraværet. Men etter noen år, pekte pilene feil vei. Og nå er sykefraværet betydelig høyere enn det var i 2001. Utfordringen er i første rekke det lange fraværet. Å ta en «tredagers» er ikke problemet.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg forsøkte seg med en omlegging av sykelønnsordningen høsten 2009, men det falt dessverre dødt på steingrunn.

Stoltenberg gikk da inn for at å pålegge arbeidsgiverne å betale 10 eller 20 prosent av langtidsfraværet. Motytelsen skulle være å få en kortere arbeidsgiverperiode i startfasen.

Tre år tidligere gikk Stoltenberg på et sviende nederlag i en tilsvarende sak.

Da fikk han nemlig daværende LO-leder Gerd-Liv Valla på nakken. Men i 2009 hadde Stoltenberg lært noe av 2006-fadesen, hvor det var snakk om å stramme inn med fire milliarder. I det nye forslaget lå det derfor ikke økt totalbelastning på bedriftene. Men også dette forsøket på omlegging strandet altså.

Full lønn under sykdom bør uansett være fredet. Poenget er jo at vi skal slippe å jobbe når vi er syke.

«Du får ikke mindre kreft av å gå ned i lønn», sa Høyres Henrik Asheim så treffende da det i fjor høst ble foreslått å gjøre noe med sykelønnsordningen.

Politikerne må først og fremst ta tak i helseutfordringene, altså ta «ondet» ved roten.

Økningen i sykefravær er størst i aldersgruppen mellom 25 og 30 år. Det er muskel- og skjelettlidelser som er årsaken til flest syketapte dagsverk. Men det er sykefravær med bakgrunn i psykiske lidelser som øker mest. Og det er fortsatt en økning i diagnoser som kan være ettervirkninger av korona.

Arbeidslivets parter, med LO og NHO i spissen, har stilt seg bak IA-avtalen og utgjør dermed en kollektiv garantist for ordningen som sikrer full lønn under sykdom. Men denne avtalen gjelder i denne omgang bare fram til 31. desember 2024. Derfor blir det snart omkamp om deler av IA-avtalen. Alternativet er at den blir forlenget uten at det i realiteten skjer så mye.

Både politikerne og arbeidslivets parter har et særlig ansvar for å finne tiltak som kan redusere sykefraværet.

Her må det tenkes nye tanker. Men også en gammel Stoltenberg-idé fra 2009 bør hentes fram igjen fra skuffen. Arbeidsgiverne bør få et økonomisk medansvar for det lange sykefraværet, forutsatt at det ikke blir økt belastning.

Fagbevegelsen må kjenne sin besøkelsestid.

Det er i fagbevegelsens egeninteresse å få ned sykefraværet. Det er krefter i samfunnet som vil bruke økt sykefravær som argument for å for å kutte i sykelønna.

Venstre kan få flere med på sitt lag. Da kan løpet fort være kjørt, dersom det blir borgerlig flertall ved stortingsvalget neste år. Derfor haster det med å ta grep som virker.