JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kommentar

Fyrverkeri for de rike og nulloppgjør for oss andre

Etter flere magre år, krever LO og Peggy Hessen Følsvik reallønnsøkning. Det er ikke sikkert norske bedrifter har råd, mener Ole Erik Almlid og NHO.

Etter flere magre år, krever LO og Peggy Hessen Følsvik reallønnsøkning. Det er ikke sikkert norske bedrifter har råd, mener Ole Erik Almlid og NHO.

Tormod Ytrehus

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Det nærmer seg lønnsoppgjør. Kapitalistene gjør det ikke lett for seg.

Det er dyrtid, folkens. Det er tøft for alle, og kanskje særlig for vår håndfull rike som har hatt lommebok til å bli igjen i dette kolde, håbløse land.

Noen trosser konjunkturene som andre krysser Nordpolen. Opp mot vinden, med sammenbitte tenner tråkker de på, videre. Surprise er surprise uansett økonomisk klima og vinder, så når alles Christian Ringnes − Oslos eiendomsmagnat per excellence – sist weekend fylte 70 år, måtte det selvsagt markeres med et heidundrendes smell.

Det fikk heller være at det er økonomisk krise i landet. Det fikk heller være at halve Oslos befolkning hadde lagt seg (les: barn) og at den andre halvparten (les: voksne) sitter og venter nervøst på at den første russiske bomba slår ned i nabolaget. Det fikk bare stå til.

Fyrverkeri til seks millioner kroner ble svidd av, sølt vekk, blåst til himmels i løpet av noen korte minutter under overraskelsesfesten for den blide forretningsmannen. Det var sannelig et fargerikt startskudd på årets lønnsoppgjør.

Christian Ringnes og hans venner er jo ikke NHO og part i den norske modellen, og kan forvalte sine lommepenger som de vil. Men signaler og symboler betyr noe når norske kapitalister og bedriftseiere på den ene siden prøver å være alvorlige og fortelle en historie om tøffe tider − så tøffe at å vende det norske fellesskapet ryggen, er det eneste som egentlig lønner seg − og på den andre strutter av mer eller mindre grotesk overflod.

En annen av disse tapre milliardærene som har holdt ut her oppe, er hotellkonge Petter Stordalen. Heller ikke han lenger noen posterboy for NHO på vei inn i forhandlinger om lønn for allmuen med LO.

Petter’n som før jo har hevdet at han betaler sin skatt med stor glede og har kritisert Sveits-asylantene, er denne uka avslørt, i hvert fall forsøkt avslørt, av staten som skattesviker i en rettssal i Oslo. Han har drevet skatteplanlegging så skamløs og kynisk at selv hans medkapitalister har tatt til motmæle.

Dagens Næringslivs Bård Bjerkholt kledde Stordalen naken i en kommentar i avisa torsdag. Og investor og forvalter Eirik Furuseth fulgte opp med et av ukas mest omtalte Facebook-innlegg. «Personlig har jeg ingenting imot at folk organiserer seg skattemessig fornuftig. Men derfra til dette her er det et stykke», skrev han om Stordalen skattetriks.

Om spagaten mellom liv og lære, skriver han: «Det må være sammenheng mellom hva man sier og hva man gjør. Det er det ikke hos Petter Stordalen, og jeg håper skattemyndighetene vinner denne».

Når selv kapitalistene rødmer, hva skal vanlige lønnsmottakere tenke?

Vanlige folk har fått en hel del å tenke på denne våren når det gjelder pengefolkene i samfunnet. Hva slags moral og logikk som har fått godt fotfeste på den andre siden, som har blitt rådende dogme på det andre laget. For det er faktisk to lag, den grunnleggende analysen Karl Marx gjorde, gjelder fortsatt.

Det er en evig drakamp mellom de som tilbyr sin arbeidskraft og kapitaleierne som trenger den. Mellom oss og dem.

Statkrafts bonusregime er naturlig nok viet mye oppmerksomhet denne uka. Det statseide selskapet − altså eid av det norske fellesskapet der vanlige lønnsmottakere er i stort flertall − betaler ut milliarder i bonuser til sine ansatte, selv om næringsminister og eier Jan Christian Vestre (Ap) har krevd moderasjon.

Alle ansatte får bonus. Men noen stjerner får så fete ekstrapåskjønnelser at ledelsen ikke våger å offentliggjøre tallene. Totalen er fem milliarder de siste tre årene. Bonus for at strømprisen er høy. Dette er logikk i visse kretser.

Som i bank. Tøffe tider for vanlige folk er fest for folk i bank. 2023 ble et helt ekstraordinært godt år for bankene. Det viktigste bidraget til resultatveksten var en økning i netto renteinntekter på 27 milliarder kroner.

I DNB blir det nå satt ny rekord i bonusutbetaling til de ansatte. I SR-Bank får alle de nær 1100 ansatte maks bonus, 10 prosent av bruttolønn. «Det er en beinhard innsats fra samtlige ansatte som har skapt det fantastiske resultatet», sier den konserntillitsvalgte til Finansfokus.

Beinhard innsats eller rentepolitikken til Norges Bank?

Noe å tenke på for de som jobber beinhardt på akkord med å skifte sengetøy på landets hoteller, vil jeg tro. Hvis man ikke selv eier kapitalen, må man sørge for å være tett på den så den drypper på deg også.

Som advokatene. For selv tenker jeg en hel del på salærene til forretningsadvokatene i Schjødt, som Dagens Næringsliv fortjenstfullt har skrevet mye om denne våren. Innsynet avisa har gitt i timespriser og timelister som i praksis betyr at man jobber døgnet rundt (som ingen kan eller bør gjøre), er ganske så rystende. 9.000 kroner i timen for de best betalte oppdragene? Det er drøyt å kreve, men verre å akseptere og faktisk betale ut. I disse tøffe tider for næringslivet.

Nei, moderasjonen i samfunnet er det vanlige lønnsmottakere som må utvise. Det er folk flest som må ta ansvaret når partene i arbeidslivet møtes og ikke kreve for mye.

Selv om norske bedrifter har økt overskuddene med 25 prosent og 100 milliarder kroner de siste to årene, lover ikke NHO-sjef Ole Erik Almlid noenting. Men etter flere magre år, krever LO reallønnsøkning. Det er ikke sikkert norske bedrifter har råd, mener Almlid, og presiserer hvor viktig det er med balansen og hvor viktig det er å «beskytte bedriftene».

Selvsagt er det avgjørende med bærekraft for norske selskaper, men skal man bli trodd, må kapitaleierne slutte å si én ting og gjøre noe annet. Fyrverkeri for de rike og nulloppgjør for oss andre er en vond spagat for Almlid.

Dette er dobbeltmoralen Almlids tidligere aller fremste våpendrager i lønnsforhandlingene, Stein Lier-Hansen, gjorde til en kunstform. Mannen som var kjent for å kreve nulloppgjør for vanlige arbeidsfolk.

Torsdag skrev E24 at den tidligere NHO-toppen, som fikk jobben til å betale for jaktterreng, ikke hadde nøyd seg med det. Men tok seg også betalt av hyttenabo for bruk av sjøflyet. Som allerede var betalt av arbeidsgiver.

Det er lite å si på at tilliten er tynnslitt og at ordet klassekamp igjen ytres med troverdighet.

Warning
Annonse
Annonse