Lars West Johnsen, politisk redaktør i Dagsavisen

Partileder og statsminister Jonas Gahr Støre er nevnt et fåtall ganger i Trond Giskes nye bok. Det er påtakelig.

For Giske er det et poeng å gjøre Støre til en parentes i partiets historie. «Vi snakker om sak, ikke person», skriver han prektig om sitt nye seg, i sin nye bevegelse. Giske selv − «jeg» − er derimot nevnt 438 ganger.

Uka etter at Stortinget hadde gjennomført sine høringer om toppolitikkens habilitetsproblemer, som endte med atter en Arbeiderparti-orgie av problemer, kommer den utstøtte Giske med sin bok «Verdt å slåss for». Det røde omslaget er av det tydelige slaget, hentet fra Arbeiderpartiets ikoniske valgplakat fra 1933, da partiet lovet å få hele folket i arbeid. Boka er ikke proppfull av lovord om dagens utgave av partiet.

Selv ikke det Arbeiderpartiet faktisk har fått til for de svakeste i regjering siden 2021, som feriepenger for arbeidsledige, anerkjennes av Giske: «Det virket i for stor grad som om vi ble presset til det, at det ikke var et glødende engasjement for rettferdighet som lå bak». Det skal ikke være lett.

Man trenger ikke egentlig lese boka for å vite hva Trond Giske mener om Arbeiderpartiet og -bevegelsen anno 2023. For samtidig som fire av hans tidligere Arbeiderparti-kollegaer, Tonje Brenna, Anniken Huitfeldt, Anette Trettebergstuen og Jonas Gahr Støre i knestående ble grillet for åpen scene i Stortinget, benyttet Giske anledningen sist uke til å sette sitt stempel på partiet: Det er definitivt krise, sa Giske til VG, og meldte samtidig sitt comeback i rikspolitikken.

I boka skriver han ydmykt, men likevel ikke: «Jeg kjente etter om jeg følte et snev av Carl I. Hagens «jeg savner meg selv i politikken», men jeg hadde for lengst erkjent at det egentlig var uinteressant. Spørsmålet man bør stille seg, hvis man i det hele tatt tenker i de baner, er om man er savnet av andre». Giskes comeback er altså ikke drevet av egeninteresse, men kun som et verktøy for andre. En tjener av folket. Et uselvisk talerør for de sosialdemokratiske ideene.

Det er den spede starten på Nidaros sosialdemokratisk forum han beskriver. Tida etter at han på fylkeslandsmøtet for Trøndelag Arbeiderparti i 2020 trakk sitt lederkandidatur. Bakgrunnen for at han måtte trekke seg, nevner han ikke. Det passer ikke inn i Giskes rene og ranke-historie at AUF reiste seg i protest mot at en fyr som han, som altså var tvunget ut av politikken på grunn av varsler fra yngre kvinner i partiet, skulle bli leder for trøndernes tradisjonsrike Arbeiderparti. Veien dit, skriver han, er det for tidlig å skrive om.

Giske skriver godt, ja nesten lyrisk om, den store vekkelsen som virker å ha kommet til ham etter at han var ferdig med den sentrale delen av partiet, Oslo og Stortinget. Se bare her: «Støyen man har levd med gjennom så mange år, legger man ikke merke til før det blir stille. Når larmen fra journalistene, rådgiverne, saksbehandlerne, organisasjonene, lobbyistene og ekspertene bare er en fjern dur. Det er ikke flere ord. Bli ferdige og kom hjem til stillheten etterpå, skriver dikteren Rolf Jacobsen. Stillheten som legger seg som en fugleunge mellom dine hender. Først da kan man – kanskje – høre de andre lydene, fra andre folk, fra andre stemmer».

De andre kloke, rene og ukorrumperte stemmene på grasrota, vanlige folk, får vi tro han mener. Nidaros sosialdemokratisk forum er Giskes nye maktbase, og nullpunktet for hans gjenoppbygningsprosjekt. På kort tid er det kommet til 4000 medlemmer. Det er et imponerende prosjekt. Giske har virkelig sett lyset, og framstiller seg som en nyfrelst, født på ny-sosialdemokrat. Som den første i en ny menighet, i en ny kirkeretning. Han er frelseren, født på et kaldt, lite kontor i Trondheim. Myten bygges slik: «Årsmøtet var unnagjort på en halvtime. Så gikk vi ut og tok en øl. Dermed var jeg tilbake på toppen – i maktens dypeste dalsøkk. Som leder i Trøndelags suverent minste lokallag, ja, kanskje Norges minste».

Alle bevegelser, partier og religioner har en skapelsesberetning, en myte eller en fortelling om de få som møttes under tøffe kår. Slik lyder Giskes. Man får en følelse av at han ønsker å bygge sitt eget parti. Et nytt Arbeiderparti. Eller skal han inn i det gamle og ta over?

Den reformerte Giske tar som en tørrlagt alkoholiker avstand fra fortida. Landets kanskje råeste maktpolitiker og nettverksbygger, nachspielkonge og partystatsråd, fjerner seg selv, som i en sovjetkommunistisk retusjering, fra elitekulturen og fra historien om Arbeiderpartiets nedtur. Som om han, som en av partiets mektigste gjennom flere tiår, er uten skyld eller ansvar.

I den mest presise av vitenskapers ånd, etterpåklokskapen, tar han et oppgjør med egen debatteknikk − Giske var anerkjent som partiets råeste debattant − men ansvaret legges på andre: «Som tidligere toppolitiker var jeg i mange år trent i at debatt betyr å vinne, ikke å lytte og lære». Høyres Torbjørn Røe Isaksen roses, mens den politiske kulturen han selv vokte opp i − og i stor grad jo var med å skape − får skylda for å ha framdyrket en hang til «ironisere, angripe og kjøre med dampveivals». Hos våre egne var det ingenting som skapte større applaus og jubel enn slike øvelser, skriver han.

Det brutale 2017-valget er behørig omtalt. Etter fire år i opposisjon, tapte Arbeiderpartiet oppslutning. Men heller ikke her er Giske fryktelig tydelig på eget ansvar. Selv om det i samtida ikke var tvil om hvor ansvaret lå for en dårlig valgkamp. Partinestor Martin Kolberg pekte rett på Trond. Men Giske peker først på fond og byggesaker som forklaring, altså på Jonas Gahr Støre uten å nevne hans navn. Og han er fortvila over at partiet aldri tok den viktige debatten om hvorfor de gjorde et så dårlig valg. Altså uten å problematisere egen rolle i valgkampen, sitt eget ansvar som nestleder i partiet for å løfte blikket, eller den ødeleggende maktkampen med Marianne Martinsen etter valget og den totalt lammende me too-krisa som slo inn som ei bombe i partiet bare tre måneder etter valget. Martinsen sa seinere at «hun skulle ønske Trond Giske ville gi Ap ro».

Støre er en perifer figur i boka. Giske er ganske sikkert fornøyd med måten han selv har utdefinert Støre i teksten. Han lar tante Jorunn sette kniven i hans nemesis: «Jeg skjønner ikke den nye tankegangen, sa tante da hun hadde lest et intervju der den nyvalgte partilederen, Jonas Gahr Støre, kalte seg en «self made man» i politikken. En 92-åring på Trondhjems Hospital så hvordan tåkebankene kom inn over fjorden fra vest». Tåkebanker fra vest.

Ordene er ikke tilfeldige.