Martine Werring-Westly

Kjetil Staalesen i LO skriver i et debattinnlegg, 26.02.5 at grunnrenteskatt er den klart beste skatten vi kan holde oss med. Problemet er at argumentasjonen hviler på en feilslutning: at grunnrente oppstår bare fordi en næring er lønnsom.

Grunnrente, slik vi kjenner den fra olje og vannkraft, oppstår fordi naturressursen er stedbunden og i seg selv gir en påstått høy avkastning, uavhengig av aktørens innsats eller investeringer.

Men havbruk er ingen slik næring.

Oppdrettslaksen er verken en ressurs som høstes, eller uuttømmelig ressurs som gir inntekter av seg selv. Tvert imot.   

Havbruksnæringen er et resultat av tiår med investeringer, konkurser, biologisk innsats, forskning og teknologisk utvikling – bygget opp av hardt arbeid fra private aktører som har tatt stor risiko.

Det er verdt å merke seg at næringen i dag er kapitalintensiv og at det er en betydelig biologisk risiko.

Den er heller ikke nødvendigvis stedbunden.

Se på arbeidet som gjøres med landbasert. Lykkes de, er det nærliggende å tro at en større del av produksjonen flyttes utenlands. 

Så da er det ikke så rart at den unge frokostgjesten i Bodø satte morgenkaffen i halsen i september 2022.

Han var langt fra alene.

I en kronikk i Dagens Næringsliv, to dager etter regjeringens skattesjokk, skrev børsdirektør Øivind Amundsen: «I løpet av et par timer falt sjømatindeksen på Oslo Børs med nesten 25 prosent. Aksjeprisen til sjømatselskapene raste når mange investorer solgte unna aksjene de satt på. Etter et par timer var et verdifall på rundt 57 milliarder kroner en realitet. Et så stort fall i hovedindeksen, eller Oslo Børs sine sektorindekser, har vi sjelden opplevet. Verken ved terrorangrepet på World Trade Center i 2001, finanskrisen og Lehman Brothers-konkursen i 2008, oljeprisfallet i 2014, utbruddet av koronapandemien i 2020 eller ved Russlands invasjon av Ukraina tidligere i år så vi fall på denne størrelsen.»

Nå, snart tre år etter regjeringens pressekonferanse, har enda ikke sjokket lagt seg og den politiske risikoen ved å investere i Norge er fortsatt høy – noe vi alle taper på. 

Havbruksnæringen er noe så sjeldent som et norsk industrieventyr bygget av pionerer langs kysten.

Den har snudd fraflytting til tilflytting i mange kommuner langs kysten og tilbyr attraktive jobber i hele landet. Vi hadde håpet og trodd at LO så verdien av disse arbeidsplassene i Norge.

For faktum er, at da Støre-regjeringen valgte å pålegge næringen en skyhøy særskatt – lang tid etter det meste av risikoen var tatt, med tilbakevirkende kraft og en innretning som ikke består de faglige kravene, så førte det til konsekvenser. Konsekvenser i form av nedskalerte investeringer, utsatte prosjekter og flytting av kapital ut av Norge. 

Kronikkforfatteren skriver at «Det er fullt mulig å se for seg at det også innføres skatt på den grunnrenten som finnes på fiske ute på selve havet, på jordbruk, mineraler eller for den sakens skyld på tomter regulert til næringsareal i hovedstaden.»

Jeg vil advare mot denne holdningen hos sentrale premissleverandører i norsk samfunnsliv. Dette fordi det bygger på et premiss om at alt tilhører staten.

Skal tømmerbåtene våre beskattes hardere fordi de transporterer seg langs kysten vår? Skal eiere av båthavner innerst i Oslofjorden gjøre det samme? Hva med hoteller i Kirkenes, som lever av nordlys-turisme? Sparebankene, TINE og Obos?

Hvis dette er LOs skatte- og næringspolitiske posisjon, bør norsk næringsliv skjelve i buksene. 

Laksen i merdene eies av oppdretteren – ikke fellesskapet.

Kronikkforfatter har rett i at fjordene, hvor merdene er, tilhører storsamfunnet. Men oppdretterne betaler allerede en rekke skatter og avgifter for areal-leien.

Dette inkluderer produksjonsavgift, eiendomsskatt og konsesjonsvederlag. I tillegg kommer selskapsskatt, forskningsavgift og markedsføringsavgift.

Nå betaler de også en grunnrenteskatt på 25 %, på toppen av alt det andre. Er du en norsk privat eier, får du en formueskatteregning også.

Vi trenger et LO og en regjering som vil noe med Norge. Som vil legge til rette for at verdier skapes her hjemme, heller enn å jakte på næringer som skal hardere beskattes.

For per nå er det mer lønnsomt å være en passiv stat, enn en aktiv norsk eier i Norge.

Slik kan vi ikke ha det. 

Grunnrenten på norsk havbruk er ikke en suksess. Den har bidratt til økt politisk risiko, redusert investeringsvilje i havbruket, enormt byråkrati, redusert jobbvekst og store omveltninger i næringen. Det er synd.