Thomas Grønnli Pettersen, organisasjonsmedarbeider i LO Troms og Finnmark

Fagforeningsfradraget er ett av de viktigste tiltakene for å sikre organisasjonsgraden og dermed den norske modellen.

I sine alternative statsbudsjett foreslo Høyre, Frp og Venstre alt fra redusering til å ta vekk hele fagforeningsfradraget. Det hører også med til historien at da de blå kameratene styrte landet, sto dette fradraget helt stille på 3.850 kroner mens de samtidig regulerte arbeidsgivers fradrag for kontingent.

Det kan jo ikke være et sjokk for noen at dette kommer fra en gjeng som også i sin regjeringserklæring anerkjente det uorganiserte arbeidslivet.

Heldigvis fikk de ikke gjennomslag for forslagene siden de ikke styrer og ikke har flertall. For regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet, med støtte Sosialistisk Venstreparti, har doblet fradraget, til 7.700 kroner.

Derfor er det billigere for deg å være organisert og å ha den tryggheten i arbeidslivet det er å tilhøre ei fagforening, som hjelper deg når behovet er der.

De vedtok til og med i årets statsbudsjett å øke fradraget til 8.000 kroner.

En av Norges største styrker er at vi har et organisert arbeidsliv med ansvarlige parter. Som er godt regulert med blant annet arbeidsmiljøloven, med et trepartssamarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten. Det er nettopp grunnlaget for den vekst og utvikling i Norge vi har hatt, og kommer til å ha framover.

Vi må styrke disse tingene, ikke svekke dem. Norges konkurransefordel ligger i evnen til raske omstillinger og et teknologisk samfunn hvor maktfordelingen er jevn mellom partene, sånn at man kan forhandle seg til resultater.

Akkurat nå lever vi i ei dyrtid som virkelig alle arbeidsfolk merker på egen lommebok. Da må vi jobbe for at organiserte slippe å velge mellom tryggheten av å være organisert, og å betale for pålegg og strøm.

Høyresidas påståtte valgfrihet når de kutter i støtte, betyr i dette tilfellet mere makt til arbeidsgiverne når organisasjonsgraden og motvekta tipper i deres favør.

For om det var usikkerhet om det betyr noe hvem som styrer landet, så ville det altså vært dyrere for deg personlig under Erna og co. å være en del av det store fellesskapet, det organisert arbeidslivet.