Cornelia Kristiansen

cornelia.kristiansen@dagsavisen.no

Det internasjonale pengefondet (IMF) mener visst at Norge må få ned uføreandelen. Det har vi hørt før. Fra Høyre, men også fra Ap-regjeringen.

Tonje Brenna har moderert seg noe etter «komme seg opp om morran»-utspillet, og noen av forslagene til hvordan de vil senke antallet, ser konstruktive ut. 

Men jeg kjenner jeg har fått et dårlig forhold til «arbeidslinja», at et overordna mål er å stimulere folk til å jobbe. 

Vi må selvsagt ha nok folk i jobb. Og jeg tror også de fleste har det best om de kan jobbe.

Men er det ikke noe å være stolt av – at vi tar vare på dem av oss som blir syke?

Er vi ikke takknemlige for at det finnes et sikkerhetsnett om det skulle skje oss selv? Eller tviholder vi på ungdommens følelse av udødelighet, «det skjer ikke meg»? 

Leser man om uføre i offentligheten, kan man få inntrykk av at flertallet bare «har vondt i viljen». Noen har møtt en ufør person på treningssenteret (som antakelig er det beste de kan gjøre for egen helse), men ikke sett dem gå i fosterstilling når de kommer hjem og være utslitt resten av dagen og kvelden. 

Flere unge er uføre, men i det ligger det faktisk en seier.

Dem med psykisk utviklingshemming eller medfødte misdannelser og kromosomavvik utgjør nesten en tredjedel av unge uføre (18-29 år). 

Den største veksten i unge uføre kommer fordi mange av disse naturlig nok uføretrygdes som 18-åringer, og i dag øker levealderen for dem med alvorlige lidelser.

Er vi lei oss for at noen får beholde ungene sine lenger? 

Den nest viktigste faktoren er for øvrig at man innførte tidsbegrenset uføretrygd i 2004 og mange derfor kom seinere inn i statistikken. 

NTNU-professor Ragnar Torvik sier i artikkelen om at Norge har for mange uføre at «Ingenting er så skadelig for samfunnet og for den enkelte som når en under 30 år ramler ut av arbeidsstyrken og får uføretrygd» (min utheving). 

Vi kan gjerne snakke om hvordan få færre uføre, men som Eivind Marienborg påpekte i et mye delt Facebook-innlegg:

«Sett halen på grisen der den hører hjemme: På et arbeidsliv som blir trangere og trangere, travlere og travlere, der folk løper vettet og helsa av seg for å tilfredsstille strammere og strammere budsjetter og dummere og dummere excel-ark. Skal man tro avisinnlegg og stillingsannonser er det ikke plass i arbeidslivet til folk som ikke yter 110 % hver eneste dag».

Kanskje vi burde høre litt mer på de «krevende unge» som ber om tilpasninger?

Min hobbypsykologiske teori på motstanden fra 40-åringene (og enda mer de eldre), er at de er opplært til å bite tenna sammen og tenke at det ikke er så farlig med dem.

Så får de barn og oppdrar dem slik de selv skulle ønske de ble oppdratt. Og så er det likevel vanskelig å se at andre tillater seg å be om ting man aldri ville turt å be om selv. 

Tilpasninger er krevende for ledere, men min erfaring er at man får dobbelt tilbake.

Dessuten blir resultatet bedre rammer for gravide, b-mennesker, sørgende, den tredjedelen av oss som i løpet av livet har en depresjon. 

Dette er også et klassespørsmål.

Steder med nedlagte hjørnesteinsbedrifter, har høyere tall. Industriarbeidere og helsearbeidere sliter ut kroppen. Har du mindre penger er du sykere (og motsatt, selvsagt, men det er ikke hele fortellingen).

Andre måter å være minoritet på hjelper heller ikke. Skeive har vesentlig dårligere helse enn resten av befolkningen. Innvandrere også. 

På det sosiale mediet Bluesky skrev statsviter Rose Teigen-Fagerheim om en forelesning hun aldri har glemt, der en professor sa at jobben hans gjorde det lettere for ham å beholde helsa.

For eksempel var den såpass fleksibel at om han merket at noe var galt, var det lett å ta seg fri og gå til legen. Dermed utviklet ikke problemet seg.

God lønn gjør dessuten at man sover bedre om natta, fordi man ikke trenger å bekymre seg for regninger. Og sånn kan man fortsette. 

Helt i andre enden av skalaen kunne man nylig lese at en del uføre på arbeidsmarkedstiltak må leve i uvisshet i sommer. 

Nav har en rigid budsjettpost som går tom utover året, og da vil mange på lønnstilskudd miste jobben. Mister de jobben til høsten, er det tilbake til start.

I 2015 ble reglene endret slik at fribeløpet for hva uføre kan tjene gikk ned fra 1G (130.000 kroner) til 0,4 G (rundt 50.000 kroner). Når året er ferdig, krever Nav tilbake en del av det uføre har tjent «for mye». Godt nyttår! 

Joda, dette skjer oss alle med skatteoppgjøret. Det er også mange i full jobb som synes det er vanskelig å anslå hvor mye man vil tjene, og får en fortvilende baksmell. Jeg sympatiserer med dem også. Og det finnes både skattekalkulatorer og Navs inntektsplanlegger. 

Men det er ikke gitt at delvis uføre som per definisjon er for syke til å jobbe fullt, har overskudd til å få stålkontroll på «kompensasjonsgrad» og 0,4 G. 

Det er krevende å ha lite penger. Å være syk kan være både en deltids og en fulltidsjobb fordi systemet krever mye rapportering og informasjon.

Samtidig må man følge opp behandling og kanskje teste medisiner med potensielt nye sett med bivirkninger. 

Jeg har stor respekt for alle som går på jobb hver dag, men jeg har også veldig stor respekt for dem som ikke greier det. 

Ironisk nok får mange uføre lavere utbetalinger, fordi de prøver for lenge å stå i jobb. Hvis de først har hatt gradert sykmelding over et år eller tre, taper de på at de har forsøkt, når trygda skal regnes ut. 

Jeg leser altfor ofte folk som føler de bare sees på som en utgift, at ingen trenger dem eller at de mest av alt er en byrde samfunnet kunne klart seg uten.

Det er dessverre mulig å forstå hvor følelsen kommer fra, for i offentligheten omtales de som regel bare som en budsjettpost.

Iblant må man bruke de store ordene. Det handler om menneskeverd. Det avgjøres ikke av hvor mye skatt du betaler. Det vet også de fleste innerst inne. Det bare forsvinner litt i mange debatter. 

Klapp deg på skuldra om du går på jobb hver dag. Men pris deg også lykkelig. Det kunne faktisk vært deg. Og kanskje bør du bry deg uansett? 

Det kan dessuten være verdt å se til arbeidsgivere og Nav selv, for å få bedret uførestatistikken.

Ikke bare parkere alt ansvar på det enkelte individ som har havnet på utsiden av samfunnet.