Stian Bromark, ansvarlig redaktør i Agenda Magasin

Nylig deltok jeg på et seminar på den greske øya Lesvos, der en lokal ildsjel fortalte om situasjonen for øyas innbyggere i årene etter den såkalte flyktningkrisen i 2015. Bildet han tegnet var ikke lystig.

Det skumleste, mente han, var at hele den tragiske situasjonen hadde gjort Lesvos sine innbyggere numne. Fæle opplevelser var blitt normalisert. Gode handlinger var blitt kriminalisert. Flyktninger ble ikke lenger betraktet som mennesker, men fiender – og fiender er det som kjent helt ok å drukne.

Denne nummenheten står i sterk kontrast til nestekjærligheten øyas innbyggere viste da millioner av flyktninger krysset havet for åtte år siden. Men til tross for at flyktningene har fortsatt å komme (i mindre målestokk, selv om antallet flyktninger i verden nå er rekordmange), har flomlyset forsvunnet, og med det de største hjelpeorganisasjonene. Fortvilelsen og frustrasjonen har økt i takt med følelsen av å være overlatt til seg selv.

Allerede før 2015 var Lesvos i knestående på grunn av finanskrisen. Så kom altså en million flyktninger i løpet av et høydramatisk år, som så ble etterfulgt av pandemi og dyrtid. Alt dette har trolig skadeskutt den livgivende turistnæringen i uoverskuelig framtid. I 2016 var den gått ned 65 prosent. I 2011 ankom det 94 cruisebåter til Hellas’ tredje største øy, i 2018 ankom det bare en.

Lesvos er et fantastisk, mangfoldig og gjestmildt sted på planeten, men øya har fått et ufortjent dårlig rykte fordi den nå assosieres med et ubehag vi helst ikke vil tenke på. Som at 27 629 fiender har druknet i Middelhavet siden 2014. Derfor velger charterturister i stedet Kreta, Mykonos eller Santorini. Sandstrand, solfaktor 50 og sjelefred all inclusive.

På Lesvos er det derimot vrient å rømme fra virkeligheten. En plakat inviterer til åpent møte med overskriften «Hvordan Lesvos lærte seg å elske PUSHBACKS». Aktivister marsjerer i gatene mot de inhumane forholdene i flyktningleirene og stenger all biltrafikken i havneområdet. På en fabrikkvegg har noen skrevet med store bokstaver «Steng Moria, knus fascismen, stopp deporteringen». Søppelkassene er dekket av klistremerker med «EU, hvor er du?».

De siste åtte årene har greske myndigheter jobbet iherdig for å snu vår virkelighetsforståelse på hodet med orwellsk nytale. Ondt er godt, sant er falskt, frihet er slaveri og uvitenhet er en styrke. Hvis du bistår en gravid flyktningkvinne med å komme seg fra Molivos i nord til Mitilini i sør, kan du bli arrestert. Hjelperne er blitt de stigmatiserte.

Hvis du spør Athen, Ankara eller Brussel om hva det er som foregår, vil du normalt få til svar, ifølge den greske ildsjelen: «Det er komplisert. Det er ikke noe du skal bry hjernen din med». Uvitenhet er en styrke. Ikke spør hvorfor folk flykter fra Afghanistan, Syria eller Palestina. Det er for komplisert.

Lesvos ligger bare et steinkast fra Ayvalik i Tyrkia. Uten tyrkiske turister i helgene, ville turistnæringen blitt totalt utradert. Tidligere kunne restaurantmenyene stå på tysk eller skandinavisk, nå er de erstattet av gresk, engelsk – og tyrkisk. Folkene på begge sider av sundet er bundet sammen av et skjebnefellesskap. Også i Tyrkia har president Erdoğan brukt de siste 20 årene på å omkalfatre vårt moralske kompass, der det å være kunnskapsrik er blitt et skjellsord, kritisk tenkning anti-tyrkisk og konspirasjonsteorier etablerte sannheter. De slemme går fri, de snille havner i fengsel.

Erdoğan sikret seg flertall i parlamentet i mai ved hjelp av ytre høyre. Hans parti AKP styrer nå på ultranasjonalistenes nåde. Det minner om situasjonen i Hellas etter valget sist helg, der statsminister Mitsotakis ble gjenvalgt for fire nye år. Det mest oppsiktsvekkende ved valget var ytre høyres comeback i parlamentet. Grekerne har faktisk valgt det mest høyreekstreme parlamentet i nyere gresk historie.

Hele tre partier, som utgjør en broket forsamling av nynazister, fremmedfiendtlige, konspirasjonsteoretikere, EU-hatere, nasjonalister og Putin-tilhengere, fikk til sammen 12,77 prosent. Det er betydelig høyere enn hva det høyreekstreme partiet Gyllent daggry fikk da det var på sitt mest populære på 2010-tallet. Hvis man inkluderer høyreekstreme partier som ikke kom over sperregrensa, stemte over 15 prosent av landets innbyggere bekmørkebrunt.

En forklaring på ytre høyres suksess i Hellas og Tyrkia, er at de store, dominerende høyrepartiene har adoptert ytre høyres retorikk og virkemidler i møte med flyktninger og innvandrere, og dermed legitimert tankegods som tidligere ble betraktet som dehumaniserende og menneskerettsstridig.

Når du i tillegg endrer sant til falskt og godt til ondt, har du invitert inn i varmen anti-liberale og udemokratiske krefter som før eller siden vil rive vekk grunnen du står på.

Når selv EUs grensebyrå Frontex, som ikke akkurat er kjent for å være et humanitært fyrtårn, nå truer med å trekke seg fra samarbeidet med Hellas fordi landet systematisk bryter flyktningers menneskerettigheter, så forstår vi at «streng, men rettferdig»-retorikken bare er nok en nytale-variant.

Sannheten er at flyktningpolitikken på begge sider av Egeerhavet er inhuman.

Denne teksten ble først publisert hos Agenda Magasin