Kjetil Larsen

Det er ikke enkelt å organisere på arbeidsplassene i USA. Prosessen er komplisert, og konstruert sånn at arbeidsgiverne har alle muligheter til å stoppe dem som ønsker innflytelse og bedre forhold der de jobber.

Enkelt forklart er veien fram mot en tariffavtale, eller «contract» som de kaller det på andre siden av dammen, slik: Først så må du få minst 50 prosent av arbeiderne til å skrive under på at de ønsker en avstemning om det skal være fagforening eller ikke på arbeidsplassen. Så må underskriftene godkjennes av et statlig organ, NLRB (National Labor Relation Board).

Deretter skal det gå en viss tid, hvor lenge variere fra stat til stat. I Illinois er det en måned. I denne venteperioden kan folk trekke tilbake underskriften sin.

Så skal man gjennomføre avstemmingen. Hvis det blir flertall for fagforening, kan klubben starte forhandlingene om en tariffavtale.

Det lages en tariffavtale for hver bedrift. Det er kun i noen få bransjer det er noe som ligner på de nasjonale avtalene vi kjenner fra Norge.

Arbeidsgiverne bruker som regel tiden flittig både før, mellom og under avstemningen til å overbevise folk om at å få en fagforening på jobben er en dårlig idé.

Det sier sitt at bedrifter brukte 433 millioner dollar på konsulenter som er spesialisert på å stoppe organiseringsforsøk i 2023.

Engasjement og inkludering

Unite Here! sin metode for å få vinne avstemmingene om fagforening er å ha engasjerte arbeidere på bedriftene, og inkludere dem i hele prosessen.

Når de skal starte opp en organiseringsprosess, så er det alltid på steder hvor de har fått kontakt med noen av de ansatte som virkelig ønsker å få en forandring.

Derfor er en av de viktigste oppgavene for både tillitsvalgte og de som jobber i fagforeninga å finne mulige aktivister på uorganiserte arbeidsplasser. Sånne kontaktpersoner utgjør kjernen, som sammen med folk fra fagforeninga, begynner å få med flere.

Først jobber man typisk i det skjulte, sånn at man har opparbeidet seg en viss base av folk før ledelsen setter inn sine mottiltak. Når man har passert omtrent 20-30 prosent oppslutning, er det på tide å komme ut fra mørket, og bli en synlig kampanje for alle.

Da er det viktig å få flest mulig til å vise at de er med. Folk blir bedt om å gå med Unite Here!-merke på arbeidstøyet, ta med seg kolleger på møter og stille opp på markeringer (practice-pickets).

Målet er at det hele veien fram til avstemningen skal være små og store hendelser og aktiviteter.

Erfaringen er at passivitet er engasjementets største fiende.

Flyplassarbeidere ved Chicago's Midway International Airport demonstrerer for en ny tariffavtale som skal gi høyere lønn og bedre pensjonsbetingelser.

UniteHere Local 1

Plan og målinger

Unite Here! i Chicago har funnet ut at det er mest effektivt å frikjøpe aktive medlemmer fra bedriftene til å jobbe med det konkrete organiseringsarbeidet. Hver uke har disse et møte sammen med ledelsen og kommunikasjonsfolkene i foreninga hvor de diskuterer hvordan det går i de pågående kampanjene.

Ansvarlige for hvert sted blir målt på konkrete ting: Hvor mange har signert på at de vil ha avstemming? Hvor mange går med fagforeningsmerke? Hvor mange kommer på møter? Er det framgang fra sist? Hvor langt er vi fra målsetninga for oppslutning?

Ut ifra svarene diskuterer de tiltak som kan settes inn for å få framgang. Jeg var så heldig å få være med på et av disse møtene, og det ble diskutert med engasjement og kreativitet!

Særlig i ventetida mellom innsamling av underskrifter og avstemming er det viktig å ha mye aktivitet.

De som driver kampanjen, har for eksempel samtaler med ansatte en og en for å få bekrefta at de fremdeles støtter kravet om fagforening.

De tar bilder av alle med teksten «No way back», som blir hengt opp på strategiske steder mm.

Unite Here! jobber planmessig etter det skjemaet de har satt opp for organiseringsprosesser. Hvis de ikke får fram det engasjementet og oppslutningen man trenger, er de ikke redde for å legge en bedrift bort.

Når man svømmer i et hav av uorganiserte er det ikke noe poeng å bruke tid og ressurser på steder der man ikke ser ut til å få noe til.

Fagforeninga jobber også systematisk med å opprettholde aktiviteten på de stedene man har fått på plass en klubb og en overenskomst.

Det er nødvendig fordi ledelsen ved mange av bedriftene stadig prøver å ta omkamper.

Det gjør det ved å få noen av de ansatte til å kreve nye avstemminger om man vil ha en fagforening, eller kaste den ut.

Overenskomstene har også begrenset levetid. Typisk lengde på en «kontrakt» er fire år. Da må man ha en kampklar medlemsmasse på plass for å forhandle på nytt!

Unite Here

Import

Jeg tror norske fagforeninger kan lære fra de amerikanske fagforeningene som faktisk får til å organisere under de forholdene som råder der.

Spesielt tror jeg vi kan adoptere praksisen med at flere folk er engasjert i jobben med å organisere opp, og at det er de som jobber et sted som «eier» kampen for å få det bedre – å få en tariffavtale.

Vi kan også lære av at tariffavtalen ikke er målet, men snarere begynnelsen på å få det bedre på jobb.

Uten en aktiv og engasjert medlemsmasse er det vanskelig å få på plass forbedringer.

Flotte formulering i lov- og avtaleverk tar oss ikke så langt hvis det ikke ligger et press på å ta dem i bruk bak. Og vi må løse flere ting sammen som et kollektiv, ikke saker for et og et medlem.

Jeg tror vi må tenke mer som de gjør i Unite Here! Local 1: Folk vil aktivt gjøre noe med sin egen arbeidsplass – de er ikke kunder i en bank, eller klienter hos Nav!