Hannah Gitmark

Nestleder i Tankesmien Agenda

Onsdag 8. januar samles ledere fra norsk offentlighet og næringsliv på NHOs årskonferanse for å diskutere utfordringer og muligheter for norsk næringsliv og det norske samfunnet.

Tema i år er arbeidskraft, bedrifters rammevilkår og Norges evne til å konkurrere internasjonalt. Premisset fra næringslivsorganisasjonen er at norske bedrifter taper konkurransekraft i møte med krevende og skiftende rammevilkår og mangler kompetent arbeidskraft.

Men bakteppet for konferansen er et AS Norge som går bra.

Både samfunnet som helhet og dem som driver næringsvirksomhet her, har gode resultater å vise til. Det settes nye rekorder i investeringer, eksport og overskudd i industrien. Det er ventet reallønnsvekst for 2024 og det samme for det nye året vi akkurat har begynt på. Det er altså ingen grunn til å tegne skremmebilder.

Det er selvsagt bra at NHO og andre tar initiativ til en diskusjon om hvordan vi skal sørge for at dette er fasit også i årene som kommer. Slik regjeringens perspektivmelding viser, står vi overfor betydelige utfordringer i framtida når verdien av ikke-fornybare ressurser reduseres samtidig som mange lever lenger.

Det siste er hyggelig, men det er også dyrt fordi utgiftene til pensjon og helse vokser. Vi trenger flere nye bein å stå på.

NHOs primære svar, kutt i skatter og kutt i offentlig sektor, er imidlertid ingen god løsning for å sikre framtidig verdiskaping.

For det første er det ingenting i det norske skattesystemet som i seg selv setter Norge i en konkurranseulempe overfor utlandet. Skatter på norsk formue bidrar halvparten så mye som de totale skatteinntektene her hjemme som i OECD-landene ellers.

Det er også en myte at det norske skattenivået er dramatisk endret de siste årene.

Det norske skattenivået er i dag 17 milliarder lavere enn det var under Stoltenbergs rødgrønne regjering. Formuesskatten alene ville gitt over to milliarder kroner mer i inntekter til fellesskapet dersom vi hadde hatt reglene og innretningen fra 2013.

Et omfordelende skattesystem fremmer i seg selv vekst: Når kjøpekraften er bredt fordelt, bidrar flere til økonomien, og bedrifter har et større marked å selge til. Samtidig sikres høy tillit og sosial kapital – noe som reduserer kostnader for næringslivet gjennom lav korrupsjon og høy rettssikkerhet.

Det er imidlertid vanskelig å finne en dokumentert effekt av skattekutt for landets rikeste, utover at de blir enda rikere.

For det andre brukes skatteinntektene til å sikre at samfunnsstrukturene våre fungerer, at vi får de velferdstjenestene vi har behov for, og til investeringer som gir gevinst i framtida.

Disse investeringene i velferd bidrar til vekst, og sikrer samtidig at veksten tilfaller oss alle. De bidrar altså til samfunnsøkonomisk effektivitet – og er ikke bare en luksus vi kan unne oss etter at noen har skapt vekst i samfunnet.

I motsetning til det NHO vil ha oss til å tro, er vi nemlig et land med svært gode rammevilkår. Et sosialt sikkerhetsnett gjør at vi spleiser på kostnaden ved nødvendige omstillinger. Når vi er forsikret mot tap, blir vi også mer villige til å ta risiko.

En aktiv næringspolitikk tetter gapet mellom bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske lønnsomme investeringer og stiller med nødvendig risikoavlastning. Alt dette er faktorer norsk næringsliv drar stor nytte av.

Verdensbanken plasserer Norge på topplisten over land hvor det er lettest å drive næringsvirksomhet – over land som Frankrike og Sverige.

Rangeringen er basert på faktorer som hvor enkelt det er å opprette et firma, få tilgang til kraft, hurtighet i saksgang, kredittilgang, og etterfølgelse av kontrakter.

Dette sier også noe om hvor effektivt samfunnet er.

Skatteinntektene våre går også til skole og utdanning, som betyr tilgang på kompetent arbeidskraft for næringslivet. Her deler jeg imidlertid, i likhet med mange andre, NHOs bekymring for framtidsutsiktene. De fleste jobber i Norge. Men vi ser at skillet mellom de innenfor og utenfor øker.

Det største potensialet ligger i å hente inn flere av dem som står utenfor, i underkant av 700.000 mennesker. Ikke alle disse kan jobbe, men vi bør klare å hente inn langt flere enn i dag. Vi bør dessuten øke arbeidstilbudet blant dem som jobber deltid. Folk i jobb er bra for den enkelte, for verdiskaping og for finansiering av fellesskapet.

Det er selvsagt ingen enkel løsning her, men det finnes mange forslag politikerne og arbeidslivsorganisasjonene kan følge opp, blant annet fra Sysselsettingsutvalget. Men heller ikke dette løses ved kutt. På kort sikt vil flere av disse grepene gi økte utgifter for staten.

På lang sikt vil det imidlertid gi oss økt sysselsetting og dermed også økte inntekter.

Den norske modellen sikrer konkurransekraft, fordeler kjøpekraft, gir høy produktivitet, og er god kriseberedskap. Den fordrer sterke organisasjoner i arbeidslivet både på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden. Men viktige stikkord her er ansvar og langsiktighet.

Det er forskjell på å arbeide for å sikre næringslivets langsiktige interesser og å lobbe på vegne av enkelteieres kortsiktige ønske om mer til seg selv, slik NHO blant annet har gjort denne høsten med misvisende rapporter om skattebelastningen for norske eiere.

Istedenfor å svartmale og villede, burde NHO bidra til en konstruktiv debatt om hvordan vi skal sørge for et fortsatt velfungerende samfunn med en sterk velferdsstat, høy tillit og lav ulikhet, som gir bedriftene stabile rammevilkår, produktiv arbeidskraft og et trygt marked å operere i.

Det er dette som har gjort Norge til et av verdens beste land å drive næringsvirksomhet i. Det fordrer imidlertid et NHO som jobber på vegne av kapitalismen og ikke kapitalister.