Korona-krisen:
«Jeg vet ikke om jeg har jobb neste måned», skriver trafikklærer Anita Kvam
Krisepakker er bra. Men vi som driver nyoppstartede selskaper faller mellom to stoler.
Politikerne spiller bingo med framtida til landets trafikkskoler og trafikklærere. Er det noen som trenger en krisepakke nå, er det bedrifter som faller mellom to stoler, skriver kronikkforfatteren.
Lasse Berre
Jeg er trafikklærer og vet ikke om jeg har jobb neste måned.
Kontrasten til overskriftene i media, er stor. I spaltene argumenterer folk i brede ordlag om hvorfor de bør få dra på hytta. Og folk som tjener over 6G klager høylytt fordi de kommer til å «tape» penger på regjeringens krisepakke de første 20 dagene.
Avisene bugner over av artikler om folk i ulike yrkesgrupper som må ha hjemmekontor, og utfordringene med det. Andre overskrifter dreier seg om brudd på karantenen hjemme, brudd på 1 meters regelen og hamstring av mat og dopapir.
Innimellom disse sakene, dukker det av og til opp noen overskrifter fra det virkelige liv: Frisører som kjemper for arbeidsplassen sin, renholdere som kjemper for å holde arbeidsplassen til hyttefolket rent, og politikere som lover det ene den ene dagen – og neste dag blir det ikke slik likevel.
Jeg er medeier i en nyetablert trafikkskole som åpnet 3. februar i år. Vi ble pålagt å stenge fredag 13. mars av Helsedirektoratet siden vi er en utdanningsinstitusjon. I motsetning til alle andre utdanningsinstitusjoner, får ikke vi lønn som vanlig nå når vi holder stengt.
Jeg og mine kolleger valgte å starte en egen trafikkskole for å se om det gikk an å kombinere en sunn økonomi med god lønn og gode vilkår i tråd med fagforeningenes mål.
Vi startet heldigvis et AS, for i vår bransje er enkeltmannsforetak veldig vanlig. Jeg vet ikke hvor mange av mine venner og kolleger i bransjen som har jobb eller råd til å betale regningene neste måned. I motsetning til for eksempel frisørene, er kun et fåtall av landets trafikklærere organisert.
Vi har en viktig samfunnsoppgave. Trafikklærerne skal utdanne gode og trygge sjåfører til framtida. Vi jobber mot Nullvisjonen, en visjon om ingen drepte eller hardt skadde i veitrafikken.
Jeg har en bachelor i trafikkpedagogikk og trafikksikkerhet, men lærte ingenting om hva man gjør når man ikke får lov til å undervise. Hjemmekontor er dessverre ikke noe alternativ. Jeg lærte heller ingenting om politikernes trang til å spille bingo med min framtid.
Den ene dagen skal man permittere; neste dag skal man ikke. Heller ikke permittere for tidlig, for loven har ikke tilbakevirkende kraft. Velger du ikke å permittere, er en mulighet å bruke omsorgsdager om du har barn hjemme – eller sykmelding. Beskjedene fra regjeringen har vært mange og forvirrende til nå, men hvem tar størstedelen av regninga?
Jo, det er min trafikkskole, som er i startgropen, som betaler. Men vi rakk bare å drive i en måned. Ordrebøkene var tilnærmet fulle, og vi så lyst på framtida. Vi har med andre ord ingen oppsparte midler å ta av, ei heller trekke fra underskuddet på formuesskatten i fjor.
Politikerne spiller bingo med framtida til landets trafikkskoler og trafikklærere. Er det noen som trenger en krisepakke nå, er det bedrifter som faller mellom to stoler.
Så når folk klager på at de ikke får brukt hytta, ikke har fått kjøpt nok dopapir, at nettet på hjemmekontoret er for tregt eller at de får for lite i dagpenger, tenk deg om atter en gang.
Har du det virkelig så ille?