Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Det internasjonale energibyrået (IEA) har dårlige nyheter. Forbrenningen av kull har nådd nye høyder. Samtidig blir 2024 det varmeste årets som noen gang er registrert.

For ett år siden anslo IEA at kullforbruket skulle synke i år. Men den gang ei. Det gikk dessverre motsatt vei. For tredje år på rad øker forbruket av kull.

I år blir det svidd av nær 9 milliarder tonn med kull.

Kina står for over halvparten av dette. På den annen side har kullforbruket sunket i EU og USA. Fossilt brensel er den store trusselen mot klodens klima i form av høye utslipp av CO2.

Disse utslippene bidrar til at kloden nå er i ferd med å bli for varm. Kull er verstingen. Deretter følger olje og gass, i den rekkefølgen. IEA anslår at forbruket av kull vil fortsette å øke til 2027. Kina, India og Indonesia står for det meste av utvinningen.

De årlige klimatoppmøtene bringer oss bare museskritt framover.

Det snakkes pent om overgangen fra fossil til fornybar energi, men i praktisk handling går det grønne skiftet altfor tregt.

Når Donald Trump nå tar over som president i USA, må vi forvente et nytt tilbakeslag i klimakampen. Trump har varslet at han på ny vil trekke USA ut av Paris-avtalen. Her til lands forsøket Frp-leder Sylvi Listhaug å kapre velgere på partiets motstand mot det hun mener er symbolske klimatiltak.

Frp-lederen reagerer kraftig på at den norske staten nå låner 1,5 milliarder kroner til batterifabrikken Morrow i Arendal. «Nå må sløsingen ta slutt», sier Listhaug og spør om dagens regjering har lært av fadesen med Freyr-fabrikken som skulle etableres i Mo i Rana.

Spørsmålet er snarere om Sylvi Listhaug har lært.

Vi tør påstå at hun bevisst overforenkler for å score billige politiske poenger i tradisjonell populistisk stil. Sammenlikningen mellom Freyr og Morrow halter nemlig.

Freyr forsøkte seg på ny teknologi for batteriproduksjon og mislyktes. Morrow satser på kjent batteriteknologi, og selskapet er allerede i gang med prøveproduksjon. Derfor tar ikke staten så stor risiko i dette tilfellet.

Statens lån bør være signalet som bringer private investorer på banen.

Det store spørsmålet er om det er betalingsvillighet blant kunder til å velge batterier som er laget på grønn norsk vannkraft framfor kull fra Kina.

Det er uansett lovende at Støre-regjeringen legger til rette for slik batteriproduksjon. Det grønne skiftet kommer ikke av seg selv. Det må tas noen sjanser. Den som intet våger, intet vinner.