Eirik Bergstedt

I en nylig omtalt prosess i Politiforum, ønsker Politidirektoratet å vurdere reduksjon av tjenestesteder for å frigjøre ressurser til operativ virksomhet.

Debatten som følger er viktig. Den handler ikke bare om bygg, kart eller organisasjonskart.

Den handler om hvordan offentlige etater skal rigges for å møte fremtidens utfordringer med stadig knappere ressurser.

Den samme debatten må nå tas i kriminalomsorgen, idet etaten trenger et organisatorisk taktskifte, for å fristille økonomiske ressurser til operativ drift.

Ytringsfrihet er også et lederansvar

Ledere i offentlig sektor har ikke bare et ansvar for å forvalte budsjetter og personalressurser.

Vi har også et ansvar for å delta i den offentlige samtalen når utviklingen i egen sektor utfordrer evnen til å løse samfunnsoppdraget.

Ytringsfriheten gjelder også for ledere. Ikke fordi vi skal drive politisk aktivisme eller skape konflikt med egen arbeidsgiver, men fordi vi sitter nærmest konsekvensene av de beslutningene som fattes. Vi er de som «har skoene på», og som løser kriminalomsorgens samfunnsoppdrag.

Når en organisasjon over tid opplever vedvarende økonomisk press, økende oppdragsmengde og stadig større forventninger uten tilsvarende ressurstilførsel, er det ikke illojalt å stille spørsmål ved organiseringen.

Det er tvert imot en del av lederansvaret.

Det er i valg av virksomhetsstruktur de store gevinstene ligger. Det fremstår åpenbart at fremtidens kriminalomsorg ligger i valg av organisasjonsstruktur.

Lokalt nivå har nådd grensen

I mange år har kriminalomsorgen håndtert økonomiske innstramminger gjennom lokale tiltak.

Stillinger er holdt vakante i stort omfang, turnuser er endret, aktivitetstilbud er redusert, isolasjonsproblematikk har økt og vedlikehold er utsatt.

Det finnes ikke lenger store effektiviseringsgevinster å hente lokalt. De er allerede tatt ut, alle steiner er snudd. Likevel fortsetter kravene om kostnadsreduksjon.

Kriminalomsorgen forventes å håndtere mer organisert kriminalitet, flere innsatte med psykiske lidelser, mer komplekse trusselbilder som en følge av endringer i kriminalitetsbildet, omfattende isolasjonsutfordringer, nødvendig tilpasning til EMD praksis, økte krav til dokumentasjon og rehabilitering.

Dette samtidig som lokalt nivå i kriminalomsorgen har en svært høy kapasitetsutnyttelse i fengsel og samfunn, som en følge av flere nedlagte fengsel i nyere tid, med tilhørende meget stort press på varetekts- og soningsplasser.

Et system som vokser bort fra samfunnsoppdraget

Kriminalomsorgen er i dag organisert på tre nivåer: lokalt nivå, regionalt nivå og sentralt nivå.

Denne modellen ble etablert i en helt annen tid, for flere ti år siden. Derfor er det legitimt å stille et grunnleggende spørsmål:

Ville vi organisert kriminalomsorgen på samme måte dersom vi skulle etablert etaten i dag? Jeg tviler.

I Meld. St. 31 (2024–2025) beskrives utfordringer knyttet til kapasitet, ressursbruk og organisering.

Enda tydeligere er signalene fra justiskomiteen i Innst. 194 S (2025–2026), hvor flertallet peker på behovet for å gjennomgå kriminalomsorgens forvaltningsstruktur, organisering og nivåinndeling.

Fra tre nivåer til to?

Det betyr ikke at løsningen nødvendigvis er gitt. Men spørsmålet må utredes.

• Er tiden kommet for å gå fra tre forvaltningsnivåer til to?

• Kan beslutningslinjene kortes ned?

• Kan administrative funksjoner samles?

• Kan mer av ressursene flyttes nærmere innsatte, domfelte og ansatte?

Dette er spørsmål som fortjener en offentlig debatt. En debatt som også må eies av de «som har skoene på».

Den største risikoen for kriminalomsorgen er ikke nødvendigvis mangel på penger. Den største risikoen er å fortsette som før i en tid hvor forutsetningene er radikalt endret.

Politiet har startet sin strukturdebatt. Kriminalomsorgen bør gjøre det samme.

Spørsmålet er ikke om organisasjonen kan endres. Spørsmålet er om vi har råd til å la være.