Hans Ole Rian

I regjeringens ferske stortingsmelding «Kunstnarkår» «legg regjeringen fram sine ambisjonar for kunstnerkåra i åra som kjem».

Kunstnermeldingen favner bredt i norsk kunst- og kulturliv, mange og mye er nevnt, men meldingen har også flere direkte mangler.

Nå skal Stortinget behandle denne, og vi håper de vil anerkjenne viktige felt som regjeringen helt har glemt å omtale i sin egen kunstnermelding.

For å begynne med det grunnleggende: Grunnlaget for rekrutteringen til kunstneryrket legges ofte tidlig.

Det er derfor underlig at den betydningen skole- og utdanningssiden har for å fremme et større mangfold og sikre like muligheter, er glemt i kunstnermeldingen.

Vi anmoder om at Stortinget løfter fram behovet for en bedre koordinert kultur- og kunnskapspolitikk for å sikre bredere representasjon og mangfold.

Skolen har en viktig rolle som formidler av kunnskap, ferdigheter og verdier knyttet til kunst og kultur.

Kulturell kompetanse kommer til å ha stor betydning for framtidas arbeidsliv, næringsliv og samfunnsliv.

Vi mener det må arbeides for å øke skoleverkets kompetanse innenfor estetikk, kunst og kultur, og at alle de humanistiske fagene framover må betraktes som en sentral del av grunnutdanningen og verdsettes høyere og styrkes ytterligere i hele utdanningsløpet.

Vi ber også Stortinget løfte fram kulturskolene. Et av de viktigste tiltakene for å sikre en bred representativitet blant våre fremtidige kunstnere vil være å programfeste en sterkere statlig og kommunal satsing på kulturskolene.

Alle barn som ønsker det, må få gå på kulturskole.

Å glemme at majoriteten av våre kunstnere og kulturarbeidere starter sin karriere i en kulturskole, og å ikke huske å behandle kulturskolens sentrale posisjon i norsk kulturliv er underlig.

Meldingen har flere store mangler i beskrivelsene av kunst- og kulturfeltene den skal dekke. I avsnittet om scenekunst omtales kun de utøvende kunstnerne: Meldingen viser til at scenekunst er en «kollektiv kunstart», men utelater helt de skapende scenekunstnere, som for eksempel koreografer, scenografer, kostymedesignere, lys-, lyd- og videodesignere, figurdesignere, og regissører for scenekunst.

De skapende scenekunstnerne er en sammensatt gruppe, der alle er avgjørende for at det kan skapes scenekunst på høyt nivå i Norge.

Lengre ut i meldingen omtales de regionale kompetansesentrene for musikk, dans og kunst, og at disse er essensielle for styrkingen av kunstmiljøene i hele Norge. De regionale kompetansesentrene for scenekunst er derimot utelatt fra meldingen.

Meldingen virker også merkelig konsekvent i sin omtale av skapende kunstneres tilknytning til arbeidslivet; at disse er selvstendig næringsdrivende. Man har glemt at en stor del av de skapende scenekunstnerne ansettes midlertidig ved prosjekter på scenekunstinstitusjonene.

De fleste vil ha en lappeteppeøkonomi av midlertidige ansettelser og næringsvirksomhet i det frie feltet. Faste arbeidsplasser for denne kunstnergruppen er derimot så og si fraværende.

Creo har over flere år hatt et særskilt fokus på scenekunstmedisin, som er utøvende kunstneres arbeidsmedisinske parallell til idrettsmedisinen for toppidrettsutøvere.

Kvalitet i kunstnerisk prestasjon er en forutsetning for å kunne livnære seg som kunstner, og en optimalt fungerende fysisk og mental helse er avgjørende for å kunne levere på topp nivå gjennom hele karrieren.

Kunstneres yrkeshelse henger derfor uløselig sammen med kunstnerøkonomien, og Creo stiller seg derfor uforstående til at man kan skrive en melding om kunstnerkår uten å omtale dette temaet.

Ikke minst siden så mange kunstnere ikke har noen arbeidsgiver med ansvar for deres arbeidsmiljø, helse og HMS.

En viktig aktør som Den norske kirke er også glemt. Kirken er en viktig kulturbærer, arbeidsgiver og arrangør. Det er stor kunstnerisk aktivitet i kirker rundt om i hele landet, og mange kunstnere har større eller mindre del av sitt virke i kirken og kirkerommet. Vi skulle gjerne sett at regjeringen hadde noen ambisjoner for kunstnerne også på dette området.

Så har regjeringen glemt å si noe om hvorvidt musikere, dansere, skuespillere og andre som tar oppdrag i Den kulturelle skolesekken, i NRK eller hos andre skal engasjeres som oppdragstaker eller som arbeidstaker.

De har også glemt sine egne lovnader om å ikke bare utrede, men også forbedre, de sosiale ordningene for selvstendig næringsdrivende.

Kunst og kultur er nasjonens hukommelse, da må ikke kunstnerne gå i glemmeboka.

Debattinnlegget ble først publisert i Ballade