Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Tirsdag grep regjeringen inn og stoppet lærerstreiken.

Riksmekleren hadde vært koblet på i flere runder uten å lykkes. Tvungen lønnsnemnd var dermed siste utvei for å få løst den fastlåste konflikten mellom kommunene og lærerorganisasjonene.

Streiken er over, men striden er ikke løst. Den vil dukke opp igjen ved neste korsvei. Lærerne har sett seg lei av å være lønnstapere, slik de leser statistikken. På den annen side viser KS (kommunenes interesseorganisasjon) til en annen statistikk som gir et jevnere bilde.

Samtidig er det strekk i laget innad i fagbevegelsen. Unio-familien har lenge varslet krav om et ekstra løft for sine grupper i kommunal sektor. Her ble det pekt spesielt på lærere og sykepleiere.

På den annen side krevde LO, anført av Fagforbundet, at hele laget måtte løftes. Og slik ble det. Offentlig sektor fikk dermed en litt høyere lønnsramme enn den som var skissert i frontfaget i industrien.

Lærerne fikk imidlertid ingen spesialbehandling, og dermed brøt streiken ut på forsommeren. Det hører med til bildet at det ble gitt ekstra skifttillegg i helsesektoren. I så måte ble det også et strekk innad i Unio-laget, altså mellom sykepleiere og lærere.

Alle parter må gå i seg selv og lære av den langvarige streiken. Det gjelder lærerorganisasjonene, kommune som arbeidsgivere og ikke minst staten som skolepolitisk ansvarlig.

Også innad i fagbevegelsen bør man gå i seg selv. Det må bygges bro slik at det kan skapes tillit mellom LO og Unio. Fagbevegelsen er sterkest når den står samlet.

LO-forbundet Skolenes landsforbund etterlyser en debatt om hvem lærerne skal ha som motpart i lønnsforhandlingene. Drømmen er å få tilbake staten som motpart. Det var nemlig staten som forhandlet lønns- og arbeidsvilkår med lærerne fram til 2004.

Da flyttet daværende utdanningsminister Kristin Clemet (H) ansvaret over til kommunene, som jo siden tidenes morgen har vært arbeidsgivere for lærerne.

Det er åpenbart logisk at arbeidsgivere forhandler lønn med sine ansatte. Lærerne har i årevis vært unntaket fra denne regelen. Fram til 2004 var situasjonen dermed den at staten forhandlet lønn med lærerne mens kommunene pent måtte betale lønna – uavhengig om de hadde råd eller ikke til å ta den regningen. Sentrale aktører i stat og kommune snakket riktignok sammen, men det er en annen skål.

Lærerstreiken har skapt åpne sår mellom partene. Det kommer til å ta tid å lege disse. Å rippe opp i gamle sår fra 2004 vil bare gjøre vondt verre.

Det blir feil å rope på staten når det er kommunene som vitterlig har ansvaret. Lærerne må ikke rette baker for smed.