Kjell Werner

Torsdag overrasket Norges Bank omtrent alle ekspertene og satte styringsrenta ned med ett kvart prosentpoeng.

Når vi nå har fått denne beslutningen på avstand, er det tid for litt refleksjon. Hvilket rentenivå må vi belage oss på i tiden framover? Og hva er et normalt rentenivå?

Norges Bank har gitt oss litt av svaret - i form av prognoser, som selvsagt er usikre. Men dette er det beste vi har. I tillegg hjelper samfunnsøkonomiske eksperter oss et stykke på vei med sine tolkninger.

Først de tørre tall: Norges Bank satte torsdag ned styringsrenta fra 4,5 til 4,25 prosent. Prognosen er at styringsrenta går ned fra i underkant av 4 prosent ved utgangen av året til om lag 3 prosent mot slutten av 2028.

«Vi anslår at den gjennomsnittlige boliglånsrenta avtar fra 5,6 prosent i dag til 4,6 prosent i 2028», sier sentralbanksjef Ida Wolden Bache. Men så gjør hun det rimelig klart at renta ikke skal ned igjen til nivåene i perioden før pandemien.

Hva er så den nye normalen? Finansredaktør Terje Erikstad i Dagens Næringsliv gir oss en god pekepinn. Han har dukket ned i Norges Banks grundige analyser og funnet at den nye normalen vil gi en boliglånsrente på mellom 3,4 og 4,65 prosent. La oss gjøre det enkelt og si fire prosent som normal lånerente i normale tider. Drømmen om igjen å se totallet er bare å glemme.

Politikerne og Norges Bank har et todelt ansvar for å styre norsk økonomi på rett spor.

Politikerne skal bruke statsbudsjettet til enten å gi gass eller bremse økonomien. I gode tider gjelder det å holde igjen på pengebruken. I dårligere tider er det riktig å bruke noen ekstra oljemilliarder. Her finnes det ingen eksakt vitenskap, men mye erfaring å bygge på.

Norges Banks hovedoppgave er å styre mot en inflasjon på nær to prosent. Her brukes renta som virkemiddel. Samtidig skal banken legge vekt på hensynet til høy og stabil produksjon og sysselsetting. Da prisene skjøt i været etter pandemien og ikke minst etter at Vladimir Putin gikk til fullskalakrig mot Ukraina, var det riktig av Norges Bank å gradvis sette opp styringsrenta.

Nå er styringsrenta omsider på vei ned igjen, men prisstigningen er fortsatt for høy. Sentralbanksjef Ida Wolden Bache gir flere begrunnelser for rentekuttet som kom torsdag. Lavere prisstigning enn forventet og litt høyere arbeidsledighet enn antatt er to av faktorene.

Heller ikke i pengepolitikken til Norges Bank finnes det noen eksakt vitenskap. LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad er blant dem som mener at den norske sentralbanken har vært for tøff i rentesettingen. De fleste samfunnsøkonomene er imidlertid på linje med sentralbanksjefen.

Ett av Bjørnstads ankepunkter er at det er galt å heve den norske renta når det i hovedsak er snakk om importert inflasjon. Samtidig er han bekymret for økende arbeidsledighet. På det siste punktet gir sentralbanken ham nå delvis rett. Omsider.

Men vi er neppe vitne til det rentepolitiske linjeskiftet som Bjørnstad mener å kunne observere.

Norges Bank jekker riktignok rentebanen litt ned på kort sikt, men hever den samtidig opp lengre fram i tid. Og det er det siste som er verdt å merke seg.

Det er også på sin plass å filosofere over hvilke reaksjoner som ville ha kommet dersom det var Jens Stoltenberg som hadde vært sentralbanksjef, og dermed var han som kuttet renta torsdag. «Det ville ha sett ut som ren valgkampstøtte til Arbeiderpartiet», skriver Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B. Alstadheim.

Dette var en tanke som også streifet meg torsdag. Med det faktum i bakhodet at jeg i november 2021 skrev at «Jens Stoltenberg kan bli en god sjef i Norges Bank». Det mener jeg fortsatt, rent faglig sett. For i rollen som Nato-sjef viste Stoltenberg at han kan opptre profesjonelt og uavhengig.

Problemet er bare at medlemskapet i Ap og den politiske bakgrunnen hefter ved ham. Mange ville mistenkt Stoltenberg for å ha en skjult agenda. Hadde han tiltrådt som sentralbanksjef ville han kanskje ha ventet med rentekuttet til over høstens valg, for å være på den «sikre» siden. Det ville ha vært galt, rent faglig.

Derfor er det nok mange i Ap som priser seg lykkelig over at Jens Stoltenberg ble overtalt til å fortsette som Nato-sjef lenger enn først avtalt, og dermed sa fra seg jobben som sjef for Norges Bank før han fikk begynt i den rollen.

Jeg tar selvkritikk og innrømmer at jeg undervurderte innvendingene mot å ansette Stoltenberg.

Norges Bank skal opptre uavhengig av både regjeringen og Stortinget. Regjeringen utnevner riktignok sentralbanksjefer ved jevne mellomrom, men politikernes makt begrenser seg ellers til å fastsette et mandat for sentralbanken.

I tidligere tider var Norges Banks hovedoppgave å opprettholde en fast valutakurs. Men i 2001 innførte daværende statsminister Jens Stoltenberg landets nye pengepolitikk. Målet er å styre mot lav og stabil inflasjon. Gjeldende mandat stammer imidlertid fra 2018, og nå skal dette klokelig evalueres. Det skal høstes erfaringer og konkluderes politisk neste år.

Denne prosessen ender neppe i noe revolusjonerende nytt, men en viss justering av mandatet for Norges Bank kan det bli. Hvis Jonas Gahr Støre får fornyet tillit fra velgerne til høsten, fortsetter ventelig Jens Stoltenberg som finansminister. Og da blir det i tilfelle han som får ansvaret for å legge fram Norges Banks nye mandat neste år.   

Det går en linje fra 2001 til i dag. Inflasjonsmålet for Norges Bank ligger fast og renta er et effektivt virkemiddel da som nå. Det spesielle er at Jens Stoltenberg var og er den sentrale arkitekten ved begge korsveier. Slik er det å gjøre politisk comeback i Norges lille andedam.