Lars West Johnsen

Om det er skam for tallene, frykt for de ansatte eller taktikk for å være en attraktiv arbeidsgiver som får Tine meierier til å unnlate å oppgi lønna til sine åtte direktører, er usikkert og opp til øyet som ser. Men det er et interessant tegn i tida at lønnsnivået for konsernledelsen i bondeeide Tine ikke lenger tåler dagens lys. Lønna er blitt hemmelig etter at de innførte bonusordninger.

Lederlønningene i Norge er i ferd med å bli en belastning. År etter år, storting etter storting, regjering etter regjering settes de norske lederlønningene på dagsorden. Det er bred politisk enighet om at det ikke er bra med for høye lederlønninger, for stort sprik mellom gulvet og direksjonen. Riksrevisjonen har rast over at staten ikke har kontroll, LO er bekymret. Selv Høyre-leder Erna Solberg manet i 2012 til moderasjon fra norske ledere før hun inntok regjeringskontorene. Signalene er tydelige. De er ikke til å ta feil av. Likevel skjer det ingenting. Det virker rett og slett som styrene gir blaffen i styringssignalene.

Hvem kan glemme våren i fjor, da NRK Debatten og Fredrik Solvang satte lederlønningene på dagsorden. Da var bakgrunnen at NHO forventet måtehold på grunn av korona-usikkerheten. Da var det et annet samvirke som var i fokus, Coop. Solvang så i kamera og fortalte at styrelederen for Coop Norge var invitert, men takket nei til å stille opp for konsernsjefen som med pensjonsgodtgjørelse tjente 13 millioner. Styretopp for Coop Midt-Norge var også invitert, men kunne heller ikke møte for å løfte nevene til forsvar for sin direktørs 11 millioner. Jaggu er det sannhet i reklamen: «Det skal lønne seg å velge Coop!».

Det er vår i lufta, og det er tid for lønnsoppgjør. LO vil løfte de svakeste, Fellesforbundet garanterer reallønnsøkning og Unio vil sprenge frontfaget. Og bakom synger renta. Det er nok av utfordringer fra før om ikke lederlønnsdebatten igjen skal provosere norske arbeidsfolk på vei inn over terskelen til Riksmekleren. Når frontfaget, de norske industriansatte, skal forhandle fram ei lønn som blir ramme for hele det norske lønnsoppgjøret, har de ett år bak seg med tre prosent lønnsvekst. Ifølge Teknisk beregningsutvalg (TBU) økte direktørene i industrien sin lønn med nesten det dobbelte. Hvert år fra 2016 til 2021 har industritoppene økt sin lønn med mer enn de ansatte. Det bygger ikke akkurat tillit. Og i potten ligger den norsk modellen.

Samtidig som lønnsoppgjøret settes i gang, tikker årsresultatene inn for norske selskaper. Det går svært godt i norsk næringsliv. Børsen melder om rekordutbytter. Og det går enda bedre i Staten A/S. Men advarslene er tydelige om at høyere lønninger betyr høyere inflasjon, høyere priser gir økte renter, og økte lånekostnader spiser opp lønninger som ingenting annet. Pass på. Men advarslene gjelder åpenbart ikke for toppen i det norske samfunnet.

Styrelederen i DNB var for øvrig også opptatt den kvelden hos Fredrik Solvang i fjor, og hadde ikke anledning til å forsvare lønnspakka til DNB-sjef Kristin Braathen på 13,7 millioner. Braathen gikk fra 13,7 til 15 millioner kroner i godtgjørelse fra 2020 til 2021. 8,3 millioner i lønn, altså 700.000 i månedslønn, pluss 3,2 millioner i bonus for å ha vært flink og 2,4 millioner i aksjer. Også en liten million til pensjonsinnskudd og diverse frynsegoder. Såpass må det være, hevdes det. I et selskap staten eier en tredjedel av.

Symboler betyr noe. Og hva som skjer med lønna til de helt øverst i et norsk, statsdominert næringsliv, har stor betydning. Der er det nemlig lett å måle hvorvidt tiår med politiske bekymringer og styringssignaler tas hensyn til. I tilfellet Braathen er det ingen som bryr seg. Styret smører på til direktøren, direktøren tar imot uten blygsel.

Hva med statens aller største selskap? I sindige Stavanger må de da ha fanget opp signalet? I fjor tjente toppsjefen Anders Opedal 18,1 millioner kroner. Rundt halvparten av dette i ren fast lønn, resten kommer fra pensjon og ulike ordninger. Den variable delen av lønna er utrolig nok blant annet avhengig av CO₂-intensiteten i Equinors produksjon og av antall ulykker. Maksimalt kunne Opedal ha tjent 18,5 millioner, som er ramma for avtalen hans. Hans forgjenger Eldar Sætre tjente i sitt siste år 15,3 millioner. Samtidig som norske politikere nærmest har ropt ut om behovet for moderasjon, har lønnsnivået for toppjobben i Equinor altså steget med rundt regna tre millioner kroner. Eller seks industriarbeiderlønninger.

I tillegg til den åpenbare døvheten hos styrelederne og den pinlige infantiliseringen av lederne, at de må ha diverse gulrøtter hengende foran nesa for å gjøre selvfølgelige deler av jobben sin så godt de kan, er det et annet element som provoserer. Norske toppledere hentes som regel fra egne rekker. Både Braathen og Opedal hadde jobbet over 20 år i selskapet de nå leder. To ansettelser, to gylne anledninger for styrene til å legge ei ny list, til faktisk å senke lederlønna fra én generasjon ledere til en annen. Jeg tipper begge hadde sagt ja på et betydelig mer moderat lønnsnivå.

DNB-Braathen hadde på fastlønna en økning på fem prosent. Det er på snittet for direktører i privat sektor. For toppene i offentlig forvaltning var lønnsøkninga på 4,7. I snitt gikk lønningene i Norge opp med 3,5 prosent i fjor, ifølge TBU. Men det er jo små tall?

Ingen spiser prosentsatser, folk lever av kroner. Hvert år øker ulikheten i Norge med små steg. Små prosentpoeng på store lønninger, gir store sprik over tid. Og tilbake står maktesløse, impotente politikere, som styrerommene ganske enkelt har stengt døra for.