Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

Opprøret mot Jonas Gahr Støre var reelt. Sterke krefter samlet seg for å gi sjefen et så kraftig slag i kroppen som mulig. Med håp om at han ikke orket å stå imot − og selv ville velge å gå av. Ingen ønsker å få blod på hendene.

Men statsministeren sto støtt. I det som har vært ett av de mest dramatiske døgnene i Arbeiderpartiets snart 140 år lange historie.

Det var et velkoordinert opprør. Med fullt medietrykk fra NRK og TV2, som hadde likelydende avsløringer om kupplanene og Støres manglende tillit mandag kveld. Støre vaklet, tok et støttesteg. Men han falt ikke. Og LO strakk ut en hånd til han etter mange timer der alles øyne var rettet mot den mektige ledertrioen på Folkets Hus.

Seint på formiddagen kom det hvit røyk fra arbeiderbevegelsens hovedkvarter: «Jonas har min støtte som partileder og statsminister», het det fra LO-sjefen Peggy Hessen Følsvik. Etter påtakelig mange timer. Flere enn det tidsforskjellen til Brasil, der hun var på tjenestereise, kan forklare. Men uttalelsen er livgivende for Jonas Gahr Støre.

Hva betyr det? At Jonas Gahr Støre var sterkere enn sine motstandere i partiet. Noen av dem er åpenbare skikkelser, selv om de ikke ga seg til kjenne mandag eller tirsdag. Men ingen hadde mot til å stå fram med navn og ansikt. Det sier en hel del.

Det betyr ikke at misnøyen med Støre som partileder har opphørt. Den har materialisert seg nå som en sterk intern opposisjon til Støre. Og LO har sagt mye ved å nøle med å gi sin støtte. Støre er i en svært utsatt posisjon. Støtten kom seint, fra alle hold.

Status for de fire største fylkeslagene som var ventet å ha makt til kunne felle Støre, er dramatisk. En helt fersk måling for Vestland (Hordaland) er den svakeste for partiet noen gang, og i hard valuta betyr det to bare stortingsplasser i 2025. To færre enn nå.

I Oslo er oppslutningen på 14-tallet og én stortingsplass tapes. I Akershus ligger partiet også an til å miste to plasser. Og i Trøndelag ligger Støres Arbeiderparti an til å miste å miste ett mandat i hvert av fylkene.

Statsministeren koster mer enn det smaker i de største fylkene. Mange ser nå sine muligheter og drømmer forsvinne med Støre-partiets historisk svake oppslutning.

I morgentimene tirsdag var det for Støre urovekkende stille. Ingen garde som rykket ut i hans forsvar, bare en og annen fotsoldat snakket lederens sak. Og det sto ikke på mangel på anledninger til å uttrykke tillit, for mediene har ringt alle. Statsministeren stilte opp i NRKs Politisk kvarter og sa det han måtte. Han tok alt på alvor, han tok det til seg. Motivert for å fortsette.

Sterke stemmer i fagbevegelsen: – Sånn som Støre forvalter sin folkevalgte rolle, er han ikke rett mann for oss

Det gikk nervøse timer før nestleder Tonje Brenna ledet an tirsdag formiddag, nullet ut mye av spenningen, og svarte på spørsmål fra pressen. Hun ga Støre sin fulle støtte og avviste at det var aktuelt for henne å utfordre Støre. Også hun sa det hun måtte.

Opprøret lyktes ikke. Men Støre kan heller ikke fortsette som før i utakt med kretsen rundt seg på Stortinget og i sentralstyret. Tilliten er avslørt og uttalt som svært skjør. Det er åpenbart en ubehagelig situasjon menneskelig og politisk.

Hvordan gå videre sammen? Hvem kan Støre stole på? Har nestleder Tonje Brenna hatt noen rolle i opprøret? Bare mistanken kan være gift. For dem begge.

Derfor kan det ikke utelukkes at den politiske hverdagen framover blir for vanskelig. Altså at Støre går av, men gjør det på egne premisser og på selvvalgt tidspunkt − etter å ha holdt sin fjerde nyttårstale. Det vil være en mer verdig sorti enn å få en dolk i ryggen og en mikrofon i fleisen på jobb i Finnmark.

LO peker helt riktig på partidemokratiet, på landsmøtet som skal avholdes i Oslo i begynnelsen av april neste år. Dette er det eneste rette stedet å kaste en leder.

Våger noen en åpen utfordring av Jonas Gahr Støre? Vil valgkomiteen, der LO-topp Peggy Hessen Følsvik er leder, gi han ny tillit? Det var ingen sterk støtteerklæring Støre fikk fra LO tirsdag.

Det er stadig et helt åpent spørsmål hva partiet faktisk er tjent med. La Støre prøve å vinne valget? Det er fortsatt teoretisk mulig for en samlet venstreside. Taper han, kan Tonje Brenna ta over som leder etter valget med rimelig blanke ark og peile mot valget i 2029.

Eller kaste Støre på landsmøtet, ta en sjanse på at Brenna kan forløse noe blant velgerne og bli store nok til å holde flertallet for venstresida. Taper hun, har hun fått viktig erfaring som statsminister og er styrket til 2029.

Kan dette forsøket på å rokke ved Støre spilles til hans og partiets fordel? Vil ikke metoden − bakholdet, lønnmordet − kunne gi han sympati?

Han er åpenbart en tøff jævel som virkelig brenner for jobben. For en som har vært mobbet i norsk offentlighet for å være vinglete, tåkete og konfliktsky, er denne seieren en markering av styrke, mot og overbevisning.

Det står respekt av håndteringen.

Er ikke det en fyr det er verdt å støtte, ja kanskje til og med stemme på? Noen vil kunne tenke det.