Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Der heter det at regjeringen vil invitere partene i arbeidslivet til forpliktende klimasamarbeid for utslippskutt. Regjeringen lover derfor at det skal opprettes et nasjonalt råd for rettferdig omstilling «der arbeidslivets parter har en sentral rolle».

Overfor Klassekampen gjør LO-lederen det klart at miljøbevegelsen ikke har noen plass i dette partssamarbeidet siden det her dreier seg om arbeidsfolks rettigheter. Lederen i Framtiden i våre hender, Anja Bakken Riise, karakteriserer det som hårreisende at LO-lederen ikke tenker på miljøbevegelsen som en selvfølgelig del av dette rådet.

LO-lederen får også motbør internt i LO-familien. Lederne i Handel og Kontor, NTL og El og IT-forbundet mener at miljøbevegelsen bør være med i det nasjonale rådet. Men Fagforbundets leder, Mette Nord, gir LO-lederen full ryggdekning. Det samme gjør Unio-leder Ragnhild Lied og YS-leder Erik Kollerud. Toppene i en samlet fagbevegelse har altså felles standpunkt. Det bør opprørerne i LO-familien merke seg.

– Miljøbevegelsen er viktig. Den skal vi bruke, og den skal vi snakke med. Men ikke i et partssamarbeid om hvordan arbeidslivet skal organiseres, sier Mette Nord. Og i hennes øyne er det snakk om et trepartssamarbeid mellom arbeidsgiverne, fagbevegelsen og regjeringen. Et slikt partssamarbeid har med hell blitt brukt til å løse mange utfordringer opp gjennom årene. Andre land misunner Norge denne modellen.

Ett eksempel på vellykket trepartssamarbeid var solidaritetsalternativet på 1990-tallet. Da fikk Norge bukt med arbeidsledigheten gjennom en kombinasjon av moderate lønnstillegg og sysselsettingsskapende tiltak. Pensjonsreformen hadde heller ikke sett dagens lys uten et bredt samarbeid partene imellom. På samme måte sørget fagbevegelsen og arbeidsgiverne for å presse Erna Solbergs regjering til en mer kraftfull politikk for å håndtere koronakrisen. Dette er bare tre av en rekke eksempler.

Mette Nord sier, svært så treffende, at det handler om å skille mellom snørr og bart. Modellen med trepartssamarbeid må ikke uthules. Vi må holde fast på prinsippet om at det er partene i arbeidslivet som best kan ta ansvar for omstillingene i næringslivet, enten det gjelder å tilpasse seg til ny teknologi eller forpliktende klimasamarbeid for utslippskutt. Da kan det ikke være for mange rundt møtebordet.

Men slike omstillinger skjer jo ikke i et vakuum. Derfor bør det også etableres mekanismer hvor blant annet miljøbevegelsen og klimaeksperter får mulighet til å komme med innspill. Det kan for eksempel skje gjennom referansegrupper. Det er neppe tilfeldig at LO-leder Peggy Hessen Følsvik brukte intervjuet i Klassekampen til å sette skapet på plass. Det var absolutt på sin plass å skape orden i rekkene.