Peggy Hessen Følsvik

I flere tiår etter andre verdenskrig drev arbeiderbevegelsen verden over et nitidig arbeid med faglig og politisk organisering som i et krigsherjet Europa ble til en velferdsstat og reduserte klasseforskjeller.

Rundt 1980 ble denne utviklingen brutt. Valgseieren til Margaret Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA, markerte begynnelsen på en reverseringsprosess, eller det noen har kalt «en revolusjon ovenfra».

Velferdsstaten ble bygd ned, streikeretten begrenset, og fagbevegelsen knust. Samtidig ble det gitt store skattekutt til de rikeste.

Lovnaden fra Reagan var at formuene som vokste i toppen av inntektspyramiden, ville «risle ned» på resten av samfunnet og komme alle til gode. 45 år senere kan vi se hva «trickle down economics» i virkeligheten betydde. «Mordet på middelklassen», kaller amerikanerne det; mange av dem har ikke hatt reallønnsvekst siden tidlig 1980-tall.

I motsatt ende har vi sett det motsatte skje: En konsentrasjon av makt og rikdom som mangler historisk sidestykke.

En ny klasse oligarker har vokst frem, der multimilliardærer som Elon Musk, Mark Zuckerberg og Jeff Bezos nå kan veksle inn sin økonomiske kapital direkte i politisk makt. USA er blitt «det beste demokratiet du kan kjøpe for penger».

Det var dette president Joe Biden advarte mot i sin avskjedstale, da han pekte på det framvoksende oligarkiet og det han kalte «the tech-industrial complex». «Sannheten blir kvalt av løgner som fortelles for makt og profitt», sa Biden.

Etter tiår med nyliberal dereguleringspolitikk er det nå blitt innhøstingstid for helt andre politiske krefter enn i etterkrigstidens Europa.

I dag ser vi ekstreme og antidemokratiske høyrekrefter vinne terreng i land etter land.

Mange steder er denne utviklingen nært forbundet med svekket ansettelsesvern, mer midlertidige ansettelser og utstrakt sosial dumping og lavlønnskonkurranse. I et deregulert arbeidsliv uten fagforeninger har arbeidere blitt konkurrenter fremfor kamerater; lavtlønte arbeidsfolk underbyr hverandre på uverdig vis, slik de var tvunget til i kapitalismens barndom. Til og med barnearbeidet er nå tilbake i noen amerikanske delstater.

Og nå trekker altså USA seg også tilbake som en garantist for europeisk sikkerhet. Det skjer under en president som siden 1980-tallet har hatt tette bånd til Russland, og som er i ferd med å overta hele statsapparatet i en kupp-liknende prosess. Mange av dem han setter inn i sentrale maktposisjoner, er helt på linje med Putin-regimet ideologisk. Samtidig raser krigen i Europa, og på Vestbredden og i Gaza ser vi menneskerettighetene og folkeretten bokstavelig talt bli sprengt i biter.

Situasjonen er, for å si det forsiktig, alvorlig.

For LO betyr denne situasjonen at vi må forplikte oss enda sterkere til å stå opp for menneskerettigheter, demokrati og folkestyre.

Og vi vil fortsette å jobbe for en styrket forståelse for det organiserte arbeidslivet. Derfor åpner vi opp et nytt besøkssenter, Folkets hjørne, hvor det blir hjelpetjeneste om rettigheter i arbeidslivet og et interaktivt læringsspill rettet mot unge.

Det handler om å gjøre vårt for å styrke kunnskap om og forståelse for en sterk fagbevegelse og et organisert arbeidsliv som en av de viktigste demokratiske kreftene i Norge og verden i dag.

Vi vil også fortsette å argumentere mot ideen om at vi alle er vår egen lykkes smed, enten det er som arbeidstakere eller som nasjon. Akkurat som den enkelte trenger fellesskapet for å være trygg og fri, er den internasjonale freden avhengig av samarbeid over landegrensene og en regelstyrt verdensorden. Alternativet er den sterkestes rett – og en verden der de «svake» blir tråkket ned og dominert.

LO bygger hele sin eksistens på en enkel innsikt: At de som er svake hver for seg, kan bli sterke om de står sammen. I tiden som kommer skal vi vise det i praksis, ved å smi en allianse mot mektige kapitalkrefter og autoritære ledere.

Vi har klart det før, og vi skal gjøre det igjen.