JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kronikk

Mange vil ha arbeidslinja, men ingen kan si hva den er

Arbeiderpartiet kommer aldri til å gå bort fra arbeidslinja, men de kan fylle den med nytt innhold, skriver Helle Cecilie Palmer.

Arbeiderpartiet kommer aldri til å gå bort fra arbeidslinja, men de kan fylle den med nytt innhold, skriver Helle Cecilie Palmer.

Jan-Erik Østlie

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Hva er det egentlig vi snakker om når vi snakker om arbeidslinja?

Noen vil skrote arbeidslinja, men snakker de da om den samme arbeidslinja? Hvor mange arbeidslinjer finnes det, og hvilken er det som gjelder i dag?

Arbeidslinja kan defineres som det som legges i begrepet av de som snakker om den. Eller lager politikk i tråd med den. Eller kritiserer andre for å være for eller mot den. Uheldigvis for oss, er det slik arbeidslinja snakkes og skrives om. Vi er på en måte enige og uenige på samme tid.

Høyresiden legger gjerne vekt på at det skal lønne seg å jobbe (altså, straffe seg å ikke gjøre det). Venstresiden er opptatt av at en arbeidslinje ikke må stå i veien for at folk som ikke kan jobbe, er sikret en inntekt som det er mulig å leve av.

Fagbevegelsen er opptatt av at det skal lønne seg å jobbe – ikke på den måten at trygdene må være lave, men at lønningene må økes.

Måten vi snakker og skriver om arbeidslinja på, sier ganske mye om hvilket syn vi har på arbeid, sykdom og funksjonsvariasjon.

Da nyvalgt SV-leder Kirsti Bergstø i sin landsmøtetale oppfordret til skroting av arbeidslinja, mente hun åpenbart ikke at alle skal slutte å jobbe for å cashe inn trygd. Det burde i alle fall være åpenbart. Likevel skapte uttalelsen såpass store reaksjoner at landets aviser på lederplass rykket ut og advarte mot Bergstøs budskap.

Det måtte jo fortsatt lønne seg å jobbe, må vite.

VG, for eksempel, definerte arbeidslinja som «prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe fremfor å stå på trygd». Som om uføretrygdet er noe man har valgt å være. VGs leder var illustrert med en karikatur av Bergstø som blant annet sier «Arbeid e nokka tull!». «SVs forslag om å skrote arbeidslinjen bør møtes med avslag fra de potensielle regjeringspartnerne Ap og Sp», konkluderte DN, mens tittelen på Sunnmørspostens leder var «Klart det må lønne seg å jobbe».

Som om det ikke gjør det, som om det ikke alltid har gjort det.

Så hva er det vi snakker om når vi snakker om arbeidslinja? Eller, hva bør vi snakke om?

Arbeidslinja var en het potet under Arbeiderpartiets landsmøte for to helger siden.

I sin tale til landsmøtet siterte Jonas Gahr Støre velferdsmeldingen som Gro Harlem Brundtland var ansvarlig for i 1995: «Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle», står det der.

«Gro kunne få sagt det!» sa Jonas begeistret, og viste til ting Arbeiderpartiet har gjennomført i tråd med Gros arbeidslinje, som pensjonsreform, barnehagesatsing og reduksjon av kontantstøtte og overgangsstønad.

Men så var det alt han ikke sa. Han sa nemlig ikke at det skal lønne seg å jobbe (han brukte i hvert fall ikke de ordene). For det vet nok Støre at folk vet at det gjør. Det er en helt overflødig setning, og er også på mange måter arbeidslinjas skyggeside. Skal det lønne seg å jobbe, må det ikke lønne seg å ikke jobbe. Altså straffer det seg å bli syk eller arbeidsledig.

Men det at det skal lønne seg å jobbe, er ikke det som får folk i jobb. Folk blir ikke friskere av å bli fattige uansett hvor mange moralistiske pekefingre om motivasjon og økonomiske incentiver du stikker opp i ansiktet deres.

Dette har også vært Arbeiderpartiets arbeidslinje – det er en grunn til at vi fortsatt husker daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssens formaning om at sosialklienter måtte «stå opp om morran».

Kanskje reagerer jeg så sterkt på diskusjonen fordi jeg selv har fått arbeidslinja brukt mot meg, da jeg i 2017 kjempet for retten til å beholde pleiepenger for alvorlig syke barn, uten tidsbegrensning.

Høyre og Frp argumenterte for å frata foreldre med langvarig alvorlig syke barn inntekten når barnet var syk «for lenge». Det var jo viktig i en slik situasjon å ta «riktige valg» (altså jobbe, ikke være med barnet) og beholde tilknytningen til arbeidslivet.

Eller kanskje er det fordi jeg har en multifunksjonshemmet datter som aldri vil kunne «bidra», slik selve definisjonen av arbeid er: Å bidra til fellesskapet. Min datter er (bare) ressurskrevende. En utgiftspost.

Når Arbeiderpartiet snakker om arbeid til alle, så mener de ikke henne. Hun er ikke inkludert i alle.

Så å si alle som forsvarer arbeidslinja, husker også å nevne de som ikke kan jobbe. De sier det som regel helt til slutt. Nærmest som en parentes. Ja, de som ikke kan jobbe, skal også ha en anstendig inntekt og leve trygge liv. Men det er og blir den rådende politiske viljen at mange har en inntekt på eller under fattigdomsgrensen.

17 prosent av personer med funksjonsvariasjon eller alvorlig sykdom viser tegn på matfattigdom, ifølge en SIFO-rapport. Det er over tre ganger så mange som resten av befolkningen.

For noen uker siden deltok jeg på et seminar om nettopp arbeidslinja. På slutten rakte en av tilhørerne hånda i været, reiste seg og spurte om man ikke snart skulle være ferdig med å diskutere hvorvidt folk skal ha råd til å sette mat på bordet.

Det er dette som har vært kjernen i arbeidslinje-debatten. Ingen har tatt til orde for at vi skal slutte å hjelpe folk inn i arbeidslivet.

Debatten har handlet om de som av ulike grunner ikke kan jobbe, eller ikke får jobbe. Vi kan ikke ha en arbeidslinje som medfører at folk lever i fattigdom. Og det er det vel heller ikke noen som ønsker, i hvert fall ikke i Arbeiderpartiet.

Det var dette de tok opp, de såkalte trygdeopprørerne på Ap-landsmøtet. På forhånd hadde partileder og statsminister Støre, vært skeptisk. «Det skal alltid lønne seg å jobbe», sa han i mars, samt «regjeringen mener at arbeidslinja ikke skal opp til debatt». Under landsmøtetalen en drøy måned senere ønsket han debatten velkommen.

Arbeiderpartiet kommer aldri til å gå bort fra arbeidslinja, men de kan fylle den med nytt innhold. Slik Støre gjorde på landsmøtet: «Vil styrke og fornye arbeidslinja» var selve overskriften på talen hans.

I talen sa Støre ting om arbeidslinja som også de i partiet som er imot arbeidslinja må si seg enige i: Arbeidslinja er ikke usosiale kutt, lavest mulig trygder og stønader, eller å straffe de som ikke kan jobbe. Og fordi arbeidslinja ikke er disse tingene, men i stedet er noe som skal gi folk «trygghet, fellesskap og muligheter» – disse tre ordene som oppsummerte hele Støres tale – så må vi ikke kødde med arbeidslinja.

Det var en beskjed med flere adressater: Høyresiden, som har gjennomført usosiale kutt, partier til venstre for Ap, som vil skrote hele arbeidslinja, og Støres egne. For eksempel partiets ordførerkandidat i Oslo, Rina Mariann Hansen, som sparket i gang den interne debatten ved å kalle arbeidslinja for «et fryktelig begrep».

Ikke kødd, sa Støre og boksehansken var kastet. Hansen plukket den elegant opp: «Kjære Jonas. Jeg har et tilbud til deg som du ikke kan avslå: Hvis du hjelper meg med å fikse trygdeytelsene og folks mulighet til å klare seg selv økonomisk, så skal jeg slutte å kødde med arbeidslinja», avsluttet hun sitt landsmøteinnlegg med.

Da hun gikk ned fra scenen, ble hun møtt av partilederen sin. Han tok hånden hennes og løftet armen i været, slik en dommer gjør med vinneren av en boksekamp.

Det var ikke noen knockout, men likevel en slags seier til trygdeopprørerne.

Og debatten om arbeidslinja, den fortsetter nok en stund til.

Denne kommentaren ble først publisert hos Agenda Magasin

Warning
Annonse
Annonse