Mats Gangnes

Ansatte i kriminalomsorgen blir daglig kastet inn i hærverkets virkelighet, hvor vold og trusler er en del av hverdagen.

Disse heltemodige menneskene bærer på en uutholdelig psykisk byrde som preger deres hverdag.

I år viste en kartlegging utført av konsulentselskapet Rambøll blant 3000 nåværende og tidligere ansatte i kriminalomsorgen alvorlige tall:

• 9 prosent har symptomer som oppfyller diagnosekriteriene for posttraumatisk stresslidelse (PTSD)

• 12 prosent har en symptombelastning som oppfyller diagnosekriteriene for depresjon

• 19 prosent har en symptombelastning som oppfyller diagnosekriteriene for angst

• 28 prosent har opplevd at deres kolleger har blitt alvorlig skadet

• Mer enn en tredjedel har somatiske plager (36 prosent)

Men det er ikke bare de psykiske byrdene som de ansatte bærer.

Underbemanningen er en annen skjult plage som sliter på situasjonen. De blir tvunget til å gjøre mer med mindre, og den stadig økende byrden truer med å velte hele systemet.

Holdningsendring

Vi må forstå at det er en nødvendighet å endre våre holdninger. Inne i våre fengsler og på friomsorgskontorene er det en kamp som utspiller seg hver eneste dag.

En kamp som kan bli samfunnets problem om det ikke handles raskt.

Vi kan ikke lenger ignorere den brutale sannheten om norsk kriminalomsorg, for bildet vi har malt er nå et bleknet lerret.

Prisen for å rehabilitere og påvirke er høy der og da, men vi kan ikke fornekte at det på lengre sikt er økonomisk og moralsk rett.

Spørsmålet er hvilket samfunn vi ønsker å være?

Vi er vitne til en flukt av dyktige fagfolk fra vår kriminalomsorg. Lav lønn, elendige arbeidsvilkår og mangel på muligheter tvinger dem til å forlate sine poster.

Det er som om deres innsats og offer aldri blir anerkjent. For dem som har valgt å tjene samfunnet, er mangel på anerkjennelse en hjertesorg som aldri blir hørt.

Jeg vil på det sterkeste oppfordre til at innsatsen til samfunnets voktere ikke tas for gitt. Det vil samfunnet tape på i lengden. 

Samfunnets sorg

Vi trenger ikke se lenger enn til vårt naboland Danmark for å forstå konsekvensene av forsømmelse.

Nedbyggingen av kriminalomsorgen der førte til høyt arbeidspress, økende traumer, uførhet og en nasjonal nødssituasjon når det gjelder ansatte.

Vi kan ikke tillate at dette skjer i Norge.

Vår situasjon er nå så alvorlig at de ansatte må ha ubegrenset tilgang til nødvendig oppfølging og et sikkerhetsnett om du skulle bli syk av belastninger i yrket ditt. Dette kan ikke avgjøres av budsjettbegrensninger. 

Bedriftshelsetjenesten må automatisk kobles inn etter uønskede hendelser og utfordrende oppdrag.

Det er en feilaktig byrde å la den enkelte ansatte identifisere behovet for oppfølging etter alvorlige hendelser. Ord kan ikke formidle den smerten og frykten de opplever når de blir utsatt for fysisk og psykisk vold.

I tillegg skal man håndtere innsatte som skader seg selv eller prøver å ta sitt eget liv. For å sette det på spissen er det ikke naturlig å ta ned folk som i frustrasjon har hengt seg i gitteret eller komme inn på en celle som er dekket av blod grunnet selvskading.

Det er ingen naturlig byrde å bære for de som har valgt å tjene samfunnet. Ansattes helse må tas på alvor, før det er for sent.

Samfunnets sikkerhet

Tilbakemeldinger om ukultur blant ledelse høres til stadighet. Enkelte ansatte finner det vanskelig å dele sine smertefulle opplevelser med ledelsen.

Altfor ofte blir de møtt med en holdning om at jobben kanskje ikke er noe for deg, og at karriereskifte burde vurderes.

Dette er en feilaktig holdning. Det er ikke de ansatte som er problemet, det er yrket og de betingelsene som omgir det.

Kan vi som samfunn tillate at våre ansatte lider og risikerer sin egen helse for oss?

Vold og trusler øker drastisk, og det er en nødssituasjon. Vi kan ikke lenger ignorere situasjonen.

Kriminalomsorgen har også et oppdrag om rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet. Beslutningene som tas nå, av politisk ledelse og direktorat, risikerer å føre til alvorlige hendelser og personskader i fremtiden, og til og med tap av liv.

Det er på tide at beslutningstakerne stilles til ansvar før det er for sent.

Nå er det akutt

Vi trenger bærekraftig bemanning og turnusplaner, bærekraftig lønn og arbeidsforhold.

Hvordan skal vi fylle gapet som har oppstått på grunn av mangel på kvalifisert personell?

Mangelen er nå en krise. Hvem vil velge en karriere som fengselsbetjent når arbeidsforholdene er slik de er?

Og, viktigst av alt, når deres fysiske og psykiske helse blir ignorert og møtt uten umiddelbare tiltak.

Dette er en nødssituasjon som krever umiddelbar handling og bærekraftige endringer. Som samfunn kan vi ikke akseptere at dette skjer på vår vakt.

Vi må ikke glemme at kriminalomsorgens viktigste ressurs er de ansatte.