Jon Ivar Elstad, Kristian Heggebø og Axel West Pedersen, forskere ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA, OsloMet

I studien analyserte vi 89.000 familier og en-person-husholdninger med voksne i yrkesaktiv alder. Felles for familiene var at de hadde minimalt med arbeidsinntekter i 2017.

Over 90 prosent av inntektene deres kom fra stønader og trygder.

Utbredt fattigdom

Vel halvparten av familiene hadde uføretrygd som viktigste inntektskilde i 2017. Andre hadde mesteparten av inntektene fra arbeidsavklaringspenger (AAP), sosialhjelp, dagpenger eller overgangsstønad for enslige forsørgere.

Mange fikk økonomisk støtte fra flere ordninger. Samlet familieinntekt var som regel svært lav.

Ifølge Statistisk sentralbyrås vanlige mål for fattigdom, var 44 prosent av familiene fattige i 2017. Blant sosialhjelpsfamiliene var hele 85 prosent fattige.

Førte mer jobb til bedre familieøkonomi?

Så undersøkte vi situasjonen året etter, i 2018. Hadde familiene økt sin deltakelse i arbeidslivet? Og om de hadde gjort det: Ble familieøkonomien bedre, uendret eller verre?

Nær 16.000 av de 89.000 familiene hadde større arbeidsinntekter i 2018 enn året før.

Økningen var stort sett liten. Bare om lag 1.000 familier økte arbeidsinntektene sine med 380.000 kroner eller mer.

Det tilsvarer helårslønnen for en lavtlønnet. For halvparten av familiene var økningen under 50.000 kroner.

Om lag 60 prosent av familiene som økte arbeidsdeltakelsen, fikk en bedre familieøkonomi. Hos disse økte familiens samlede årsinntekt etter skatt, justert for antall familiemedlemmer, med minst 6.000 kroner.

Om arbeidsinntektene hadde økt med mer enn 200.000 kroner, fikk de aller fleste mer å rutte med.

Men bildet er sammensatt, siden om lag fire av ti familier med økte arbeidsinntekter ikke fikk bedre familieøkonomi.

I nesten hver fjerde familie som deltok mer i arbeidslivet, ble økonomien faktisk dårligere.

Brått bortfall av økonomisk støtte

Funnene kan forklares med samspillet mellom reglene for støtteordningene og familienes muligheter på arbeidsmarkedet.

Sykepenger kan kun vare i inntil ett år, dagpenger og introduksjonsstønad i to år, og AAP og overgangsstønad i tre år.

Dessuten kan støtten reduseres eller falle bort om mottakeren får egne inntekter. Hensikten med reglene er å oppmuntre – eller presse – mottakerne til å bli selvforsørget.

Samtidig fører de til at mange opplever brå kutt i støttebeløpene. Blant de 89.000 familiene fikk om lag 34.000 mindre overføringer fra trygd og stønader i 2018 enn året før. For nesten 7.000 familier var nedgangen mer enn 100.000 kroner.

Få muligheter på arbeidsmarkedet

Utfordringen for slike familier er å kompensere for den reduserte støtten.

Riktignok oppnådde de fleste blant de som fikk seg mer arbeid, i hvert fall noe bedret familieøkonomi. Men for et stort mindretall var det omvendt.

Tross økt arbeidsdeltakelse ble det ingen vekst, og ikke sjelden direkte nedgang, i familiens disponible inntekt. Dels skyldes det at jobbene ofte var ekstravakter, små deltidsstillinger, sesongarbeid og lignende. De beskjedne økte arbeidsinntektene kompenserte derfor ikke for nedgangen i økonomisk støtte fra velferdsstaten.

Disse familiene opplevde ikke at det «lønte seg å jobbe». Slike funn er ikke overraskende, ettersom mange har påpekt fattigdomsfeller i velferdssystemet, altså at økt arbeidsinntekt blir «spist opp» av reduserte støttebeløp og mer skatt.

Trygdesystemet og arbeidslivet under lupen

Hva kan gjøres? En kritisk gjennomgang av regelverket for velferdsstatens støtteordninger burde stå høyt på agendaen. De strikte reglene for maksimal varighet kunne mykes opp.

Avkortingen av støttebeløpene kunne justeres for å motvirke at trygde- og stønadsmottakerne ofte opplever at mer arbeidsinnsats «ikke er verdt det».

Også arbeidslivet burde granskes kritisk. En side ved problemet er at de som faktisk demonstrerer en vilje til å ta seg arbeid, ofte ender opp med usikre og lavt betalte småjobber og deltidsstillinger.

Om arbeidsgivere åpnet dørene i større grad for arbeidsvillige trygde- og stønadsmottakere, selv om de ikke alltid er like produktive, kunne sysselsettingen øke og behovet for velferdsstatens økonomiske støtte minske.

Kilde: Jon Ivar Elstad, Kristian Heggebø, Axel West Pedersen (2023): «Lønner det seg å jobbe? Inntektsutvikling blant stønadsmottakere som øker sin arbeidsdeltakelse.» i Søkelys på arbeidslivet 40 (2).