Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Mange er bekymret over at offentlig sektor er i ferd med å bli for stor.

Høyre-leder Erna Solberg vil ha en storstilt analyse av hele offentlig sektor, med mål om å forenkle og kutte. Frp-leder Sylvi Listhaug advarer mot «norskesyken». Civita-leder Kristin Clemet har et tilsvarende budskap under tittelen «Den norske syke».

Listhaug og Clemet viser begge til begrepet «hollandsk syke». På 1960-tallet fikk Nederland store gassinntekter. Disse ble brukt til å fyre opp en høy offentlig pengebruk. Tradisjonell industri måtte lide.

Da inntektene fra gasseventyret sank, ble Nederland naturlig nok rammet av et økonomisk tilbakeslag. Kraftige innstramminger og høy arbeidsledig ble resultatet, og det tok flere år før Nederland klarte å reise seg igjen.

Kristin Clemet mener at fristelsen til å bruke mer penger her til lands er så stor at vi er i ferd med å pådra oss vår egen variant av hollandsk syke.

«Offentlig sektor eser ut, mens utgiftene til trygd og sykepenger bare fortsetter å øke», skrev Civita-lederen nylig i Aftenposten.

Vi bør alle være bekymret for å bli smittet av hollandsk syke, men alt med måte. Og faktagrunnlaget må være riktig.

Bakteppet er at norske politikere jevnt over bruker stadig flere oljepenger. Støre-regjeringen legger opp til å finansiere en firedel av neste års statsbudsjett med 460 milliarder fra i Oljefondet.

«Regjeringen burde bruke mindre penger og bruke dem annerledes», sa NHO-sjef Ole Erik Almlid da statsbudsjettet for 2025 ble lagt fram for to uker siden.

«Vi har en veldig høy offentlig pengebruk samtidig som vi har et veldig høyt skattenivå. Men det vi får igjen, står ikke i stil med pengebruken», sa Sylvi Listhaug i midten av august.

Frp-lederen viste til en rapport fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) som ble lagt fram i sommer. OECD advarer mot hva som vil skje når oljeinntektene faller samtidig som det blir stadig flere eldre her i landet.

Det bør nevnes at den borgerlige regjeringen til Erna Solberg ikke klarte å holde igjen på pengebruken i de åtte årene hun regjerte. Og Frp var slett ingen bremsekloss, snarere tvert om.

I mitt arbeid med denne kommentaren har jeg hentet inspirasjon og fakta fra to økonomer: Kjetil Lognvik Reinholdt i Investornytt og sjeføkonom Torbjørn Eika i kommunenes interesseorganisasjon KS.

Norge er i den spesielle situasjonen at vi har en stor olje- og gassvirksomhet.

Derfor opereres det med to former for brutto nasjonalprodukt når vi snakker om den norske verdiskapningen: Ett samlet BNP og ett BNP bare for fastlandet. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

Fra flere hold blir det gjort et stort poeng av at offentlig sektor er for stor, med en påstand om at den nå utgjør over 60 prosent av BNP for fastlandet, altså når vi trekker fra olje- og gassvirksomheten. Men dette er feil, ifølge Eika og Reinholdt. Og jeg velger å tro dem på det.

Det er riktignok et faktum at offentlige utgifter i fjor utgjorde nær 62 prosent av BNP for fastlandet. Men disse utgiftene utgjorde «bare» 47 prosent av BNP for hele landet. Dette siste tallet gir et mer dekkende bilde av det faktiske forhold.

«Det er helt legitimt å mene at det offentlige har for stor innflytelse på økonomien, men ikke å underbygge synspunktet med feil bruk av tall», hevder Eika.

«Offentlig sektor» og «offentlige utgifter» er to forskjellige begrep som ikke må blandes sammen, spesielt når vi forsøker å sammenlikne Norge med andre land. For med galt tall kommer vi galt ut.

Kristin Clemet villeder oss når hun skriver at «offentlig sektor eser ut». Det er i realiteten offentlige utgifter som eser ut, dersom man ønsker å se det som et isolert problem. 

Andelen offentlig ansatte er heller ikke sterkt økende, slik mange er forledet til å tro. Denne andelen har ligget relativt stabilt rundt 30 prosent de siste 30 årene.

Det statlige byråkratiet er også bedre enn sitt rykte.

«Det vokser verken ukontrollert eller utgjør en særlig stor andel av de sysselsatte», skrev Civita-rådgiver Mats Kirkebirkeland tidligere i år. Men han har funnet unntak. Det er særlig virksomheter under Kunnskapsdepartementet og Helsedepartementet som her skiller seg negativt ut med stor vekst.

Det er mer interessant å finne ut hvorfor det er så stor forskjell på offentlig sektor og offentlige utgifter. Dette er egentlig ganske opplagt. Utgiftene til folketrygden øker nærmest automatisk, mye som følge av at det blir flere eldre som skal ha alderspensjon.

Videre har vi utgiftene som politikerne har mer reelt ansvar for, på bakgrunn av velgernes valg av folkevalgte. Dette gjelder blant annet goder som tilflyter Ola og Kari i direkte pengeoverføringer eller subsidier. Barnetrygd er ett eksempel. Og så har det selvsagt en pris å ha gratis skole og helsetjenester som er tilnærmet gratis.

Det er svært vanskelig å unngå at offentlig sektors andel av økonomien øker. Årsaken er at offentlige oppgaver krever mer direkte arbeidskraft enn private.

Det er nok å nevne helse- og omsorgstjenester, som det blir sterkt økende behov for i årene framover. Private bedrifter kan i større grad ta i bruk avansert teknologi og effektive produksjonsmetoder.

Men også offentlig sektor kan og bør bli mer effektiv. Det er et tankekors at Norge har høyere dekning med eksempelvis leger og lærere enn våre naboland, uten at helsestell og læring er bedre av den grunn.

Takket være oljeinntektene har norske politikere kunnet «bevilge» nordmenn flest stadig flere og bedre goder, velferdsgoder som landet ellers ikke ville hatt råd til. Men nå må vi forberede oss på at oljeinntektene vil avta i årene framover.

Samtidig blir det flere eldre og færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Politikerne må prioritere tøffere, men vi må ikke lage oss større problemer enn de vi allerede har.

Derfor er det nødvendig å avlive en myte, en gang for alle. Offentlig sektor er ikke så stor som mange vil ha det til. Og det er ikke bare størrelsen som teller. For størrelse er så mangt.