Jon Oddvar Holthe

Forbundsleder, Skolenes landsforbund

Geir Grønnestad

Nestleder, Creo

Fredag la Kommunekommisjonen fram sitt forslag til endringer i kommunesektoren.

Skolenes landsforbund (SL) og Creo deler vurderingen av at kommunene står overfor store utfordringer og at det trengs tiltak. Samtidig er vi sterkt kritiske til flere av forslagene som legges fram.

Avvikling av lærernormen er et av tiltakene som går i helt feil retning. For oss som kjenner hverdagen i skole og oppvekst, er det ingen tvil om at konsekvensene vil bli alvorlige – både for elever og ansatte.

Dette er ikke et teknisk grep, men et politisk valg med store konsekvenser.

Når staten fjerner minstekravet til lærertetthet, overlates ansvaret for elevenes hverdag til kommunebudsjettene. I en tid der mange kommuner allerede kutter i skole og oppvekst, betyr det én ting: Større forskjeller mellom barn, basert på hvor de bor.

Lærernormen ble innført fordi erfaringen var entydig. Uten nasjonale krav ble skolen ofte brukt som salderingspost når kommuneøkonomien ble stram.

Resultatet var større klasser, mindre tid til den enkelte elev og økt belastning på lærerne. Normen fungerte som et vern mot dette. Å fjerne den nå er å fjerne sikkerhetsnettet akkurat når behovet er størst.

I dag står mange kommuner i en situasjon der skolekutt allerede er foreslått eller vedtatt. Stillinger holdes vakant, vikarbruk reduseres og støttetjenester bygges ned. Dette rammer ikke bare kjernefagene, men også praktiske og estetiske fag som musikk.

Når lærertettheten presses ned, blir musikkundervisning ofte redusert, slått sammen i større grupper eller ivaretatt av lærere uten tilstrekkelig fagkompetanse. Det svekker elevenes læring, trivsel og mulighet til å utvikle skapende og sosiale ferdigheter.

Når lærernormen avvikles, får slike kutt ny legitimitet. Det som før var et brudd på nasjonale krav, blir nå et lokalt prioriteringsvalg. Forskjellen merkes i klasserommet – ikke i regnearkene.

Konsekvensene rammer skjevt. Barn i kommuner med god økonomi vil fortsatt møte en skole med flere lærere, fagkompetanse og et bredt fagtilbud.

Barn i økonomisk pressede kommuner vil møte større elevgrupper, mindre lærertid og færre voksne – også i fag som musikk, der relasjon, tilstedeværelse og fagkunnskap er avgjørende.

Skolen går fra å være en utjevner til å bli en forsterker av sosiale forskjeller. Dette forsterkes ytterligere når grunnskoletilskuddet foreslås avviklet og øremerkede midler innlemmes i rammetilskuddet.

Små og økonomisk svake kommuner mister viktige inntekter, samtidig som staten fraskriver seg ansvaret for hvordan midlene faktisk brukes i skolen. Resultatet er ikke mer effektiv drift, men større variasjon i kvaliteten på skoletilbudet.

Når dette omtales som økt lokalt handlingsrom, er det grunn til å spørre: Handlingsrom til hva? Til å prioritere ned skolen når økonomien er stram?

Til å forklare foreldre at det ikke lenger finnes nasjonale krav som sikrer barna et likeverdig opplæringstilbud, også i fag som musikk? Lokal frihet betyr lite for dem som rammes av konsekvensene.

Norsk skole er bygget på fellesskapsløsninger og nasjonalt ansvar, nettopp fordi barn ikke kan velge hvor de vokser opp. Fellesskolen skal gi alle elever tilgang til et bredt og helhetlig læringsmiljø.

Lærernormen var et uttrykk for dette ansvaret. Den sikret et minimum av kvalitet – ikke luksus.

Å fjerne lærernormen i dagens kommuneøkonomiske situasjon er derfor ikke et nøytralt grep. Det er et valg som vil føre til større klasser, økt arbeidspress og økende forskjeller mellom barn, også i hvilke fag de faktisk får møte i skolehverdagen.

Det vet vi, fordi vi har sett det før. Spørsmålet er ikke om konsekvensene kommer, men om vi er villige til å akseptere dem.