Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Sist helg var Jens Stoltenberg på skitur i Oslo-marka sammen med vennen Jonas Gahr Støre. Det er uvisst hva de snakket om. 

Tirsdag møttes Nato-sjefen og den norske statsministeren på den store Samak-konferansen i Helsingsfors. Her var det nordisk sosialdemokratisk forbrødring i full åpenhet.

Krigen i Ukraina dannet bakteppet. Svensk og finsk Nato-medlemskap sto derfor sentralt.

Med sin bakgrunn som tidligere AUF-leder, Ap-leder og statsminister følte Jens Stoltenberg virkelig varmen fra venner og den sosialdemokratiske familien.

I sin tale viste Stoltenberg innledningsvis til da han møtte på sitt første Samak-møte i 1985. Den gang ble han ønsket velkommen av Olof Palme og de andre partilederne som da styrte.

Det hører med til historien at Stoltenberg har holdt fast på sitt Ap-medlemskap og fortsatt er organisert i LO gjennom NTL. Slik sett kom Nato-Jens altså til sine egne på Samak-konferansen.

Samak er Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomite, nærmere bestemt et samarbeidsforum for de sosialdemokratiske partiene og landsorganisasjonene i de fem nordiske landene.

Paradoksalt nok er det Russlands krig mot Ukraina som har ført til at det nå blir forsvarspolitisk samling i Norden.

Sverige og Finland har banket på Nato-døra. Tyrkia-president Erdogan har lenge strittet imot svensk Nato-medlemskap, men nå er det på tide at han slipper Sverige inn i varmen. Det gjenstår også å få klarsignal fra parlamentet i Ungarn.

«Det er på tide å sluttføre prosessen», er beskjeden fra Stoltenberg. Han understreker at Sverige og Finland har levert.

Forhistorien er denne:

Norge, Danmark og Island ble Nato-medlemmer i kjølvannet av den andre verdenskrig. Russlands krig mot Ukraina har ført til at Sverige og Finland i fjor søkte seg inn i Nato. Om få måneder vil ventelig alle de fem nordiske landene være med i denne forsvarsalliansen.

Da kan vi trekke militære veksler på hverandre innad i Norden. Dette vil være en styrke for hele regionen i en tid hvor vi har en mer uforutsigbar nabo i øst.

Nato-sjefen ber medlemslandene om å øke forsvarsbudsjettene. Statsminister Jonas Gahr Støre lover å følge opp.

Han poengterer at Norge nå bruker mer penger som en konsekvens av krigen enn regjeringens samlede valgløfter. «Det er et utrykk for at våre valgløfter må settes på vent eller tones ned fordi noe annet er viktigere», sa Støre nylig.

Det finnes altså ingen gratis lunsj.

Tankene går tilbake til forrige gang jeg møtte Jens Stoltenberg. Det var på NHOs årskonferanse i begynnelsen av januar.

Da hadde Nato-sjefen et klart budskap til norske bedriftsledere og politikere. «Krig er for alvorlig til å overlates til generalene. Men det er også slik at næringsvirksomhet er for viktig til å overlates til næringslivsledere», sa Stoltenberg og la til at butikk også er politikk.

Dette sa altså en framtredende nordmann som har forlatt politikken, og som nå bedyrer at han ikke skal tilbake til politisk virke når han til høsten går av som generalsekretær i Nato.

Stoltenberg uttaler seg naturlig nok ikke om norsk politikk og sier fint lite om internasjonal politikk. Men han er og blir et politisk dyr i bred forstand.

Det er sjelden en ikke-politiker står i fokus på en Samak-samling. Men Stoltenberg er da heller ingen typisk ikke-politiker. Krig og fred er politikk, på godt og vondt. Vladimir Putin må ta det hele og fulle ansvaret for det vonde som nå i sin grusomhet rammer Ukraina.

Jens Stoltenberg er kjent som en kompromissets mann.

Det er imidlertid vanskelig å få øye på løsningen som kan få slutt på krigen i Ukraina. Vi må likevel ikke gi opp håpet.

Det er på sin plass å sitere Olof Palme: Politikk er å ville.

En samtale i skiløypa er sikkert også nyttig.