Jo Moen Bredeveien, kommentator i Dagsavisen

Så var landsmøtesesongen over, etter at også Arbeiderpartiet har klappet og jublet seg gjennom en helg og vel så det.

Politisk verksted i parti etter parti er gjennomført – og vi er fortsatt ikke nærmere en løsning på strømpriskrisen som har herjet så lenge nå.

Det var store forventninger blant mange til hva Arbeiderpartiet ville komme fram til. I innboksen min ligger flere håpefulle utsagn av typen «Jeg er naiv nok til å tro på et opprør på landsmøtet».

Opprøret kom aldri. Det kan kalles møteledelse med stødig hånd. Men det kan også omtales i mindre hyggelige ordelag.

Jo da, det er sant at Arbeiderpartiet vedtok en ambisiøs resolusjon om at strømprisen skal ned og at «vi skal ha lavere energipriser enn Europa».

Første gang jeg leste teksten ble jeg oppløftet. Det er offensive toner her, om fornybar energi som et norsk konkurransefortrinn og at ressursene skal «eies av fellesskapet» og «komme hele landet til gode».

Men så leste jeg en gang til. Og enda en gang. Og jeg innså at det har skjedd igjen: Bak alle de store og flotte ordene har også Arbeiderpartiet bare spilt ballen videre til en framtidig løsning, en slags Deus ex machina, som skal fjerne alle utfordringer og sørge for at framtiden blir grønn, god og billig.

Ikke helt ulikt LO-kongressen i fjor, der mange ventet seg tydelige resolusjoner om ny politikk på energifeltet. Det kom lite og ingenting.

Eller da regjeringens energikommisjon la fram sin rapport. Kommisjonen som skulle løse alt, løste lite – annet enn å love oss at her skal det produseres mer og fryktelig mye strøm.

Eller strømopprøret på Senterpartiets landsmøte, som fislet bort i et vedtak om å si nei til å elektrifisere gassanlegget på Melkøya med strøm fra land.

Og selvsagt: Som i Arbeiderpartiets eget energiutvalg, der alle formuleringer som kunne utfordre vårt forhold til Europa forsvant ut på tampen, etter noen samtaler fra sentralt hold.

Med seg inn i konferansesalen på Youngstorget hadde potensielle kraftopprørere det sjokkerende faktum at Norge ved inngangen til landsmøtet hadde de høyeste strømprisene i Europa.

På veien ut hadde de fått en ordrik og på mange måter god resolusjon – men lite konkret politikk. Det står ganske mye mindre om hvordan ting skal skje enn at det skal skje ting.

Det skal bygges mer, men det vet vi jo. På samme vis som vi vet at havvind blir dyrt, og at vi ikke har såkalte komparative fordeler mot resten av verden på dette området.

Kanskje er det snarere tvert imot. Men forklaringen på hvorfor flytende havvind skal gi oss lavere priser enn alle de andre som også har kyst og vind, uteblir. Og prisen for påkrevde nettoppgraderinger snakker vi minst mulig om.

Resolusjonen lover at Arbeiderpartiet vil regulere salgsleddet i strømbransjen, bruke handlingsrommet i EØS-avtalen og «vurdere tiltak som kan dempe prissmitten». Gode greier.

Men etter mer enn ett og et halvt år med strømpriskrise, er det fortsatt ingen som vet hvor stort dette handlingsrommet faktisk er. Og det oppleves ofte at det er Arbeiderpartiets ledelse som hindrer en utforskning av dette mytiske rommet.

Så nei, heller ikke Arbeiderpartiets landsmøte ble det opprøret de mest naive blant oss ventet på. De som drømte om at denne matchballen, på årets siste landsmøte, i selveste Arbeiderpartiet, skulle bli stedet der folks frustrasjoner skulle løftes fram og opp i dagen, gikk tomhendte hjem.

Vi fikk i stedet atter en uttalelse om alt det fine som kanskje kan skje, og som lener seg tungt på det regjeringsnedsatte strømprisutvalget.

Som en gang, langt der inne i framtiden, etter valget, skal bringe oss svaret. Løsningen!

Altså alt det våre politikere ikke har klart i løpet av timer og døgn i hverandres selskap i vår, under alle disse landsmøtene som kom og gikk.