Lars West Johnsen, politisk redaktør i Dagsavisen

I slutten av juli møtte Høyre-leder Erna Solberg TV2 for å kommentere sommerens politiske skandaler: «Jeg tenker at velgerne begynner å bli litt oppgitt. Summen av det som har skjedd de siste årene, gjør jo at tilliten begynner å bli litt tynnslitt på en del områder», sa Solberg.

Siden har hun mer enn noen annen politiker i norsk historie gjort sitt for slite videre på denne tilliten vi alle nå snakker om. Den som er helt grunnleggende i et demokrati, tiltroen til våre folkevalgte. Til at de ikke har søkt og fått makt for å jage egen vinning.

Erna Solberg er opptatt av tilliten til politikerne, og har poengtert det med ord og handling gjennom mange år. Som regjeringssjef i åtte år, var hun nærmest kompromissløs, og viste det.

Hun har alltid hatt stor forståelse for at statsråder har takket for seg etter større eller mindre feil. Etter at hun selv gikk av har hun fortsatt å være bekymret for denne betydelige x-faktoren i samfunnet vårt.

Men den røde linja later ikke til å gjelde for henne selv. Regler for andre, virker ikke å være like naturlige for henne selv. Hvis statsråd Solberg hadde sittet i statsminister Solbergs regjering, ville hun fort fått sparken for hver enkelt del av det som nå er avslørt:

Aksjehandlene i selskaper som ble direkte påvirket av regjeringas avgjørelser og innsidemistankene, håndteringen − forsøkene på å bremse medienes jakt på fakta og gjemme seg bak ektemannen, manglende oppfølging av egne regler og trossing av konkrete advarsler fra embetsverket, og det siste denne uka, de mer enn suspekte koblingene mellom statsministerens innsats for et norsk rederi og store beløp i partistøtte til Høyre.

Det siste har fått flere til å hinte om korrupsjon.

Statsråd Erna ville blitt avskiltet. Kanskje måtte også statsminister Erna gått av hvis Stortinget hadde uttrykt mistillit. Men Høyre-leder Erna sitter tilsynelatende trygt.

Partiet har nesten fanatisk sluttet seg rundt henne, slik republikanerne i USA stiller seg bak sin sterke mann, Donald Trump. Uansett hva som avsløres og tiltales står de ved sin leder. Det er en vond og urovekkende norsk parallell til et politisk system i krise.

Denne høsten står nasjonen foran en ubehagelig markering. Det er nå ganske nøyaktig to år siden KrFs leder og Solberg-regjeringens barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad måtte gå av etter avsløringer knyttet til pendlerboligen hans.

Lørdag 18. september 2021 kalte han inn til pressekonferanse. Han kastet inn håndkleet. Og gikk av som partileder og statsråd.

Ropstads sak markerte starten på et ras som viste at norske politikere ikke har vært aktsomme og kritiske nok til egne goder og økonomiske ordninger.

Samme sakskompleks skulle seinere felle stortingspresident Eva Kristin Hansen og Hadia Tajik, som gikk av som statsråd og trakk seg som Arbeiderpartiets nestleder. Da Tajik gikk av etter storm, var Høyre-leder Solberg svært så tydelig: «Alle sånne saker gjør det vanskeligere å ha tillit til politikerne, og det betyr at det smitter på oss alle».

I april leverte Riksrevisjonen sin rapport om Stortingets ulike ordninger for pendlerboliger, etterlønn og reiseregninger. Den konkluderte med «sterkt kritikkverdig», den strengeste formen for kritikk som revisjonen kan gi. Presidentskapet, administrasjonen og representantene sto igjen med bøyde hoder. Det norske politiske systemet var kommet i vanry. Tilliten til norske politikere var rammet, og troen på demokratiet og ideen om at våre fremste tillitsvalgte blindt hadde fellesskapets beste som mål, var i spill.

Sommeren og høsten har gjort vondt verre. Torsdag rykket stortingspresident Masud Gharahkhani ut med krav om ny full gjennomgang av økonomireglene: «Alle kan se hvilken alvorlig situasjon vi er inne i. Det handler om tilliten til våre demokratiske institusjoner».

Erna Solberg, Ropstads sjef, nølte ikke i vurderingen av hans sak. På spørsmål om hun oppfattet at Ropstad gikk av på grunn av feil han hadde gjort eller på grunn av medietrykket, sa Solberg: «Jeg oppfatter at han går av fordi han har gjort feilvurderinger. De har igjen gjort det vanskelig for ham å få den tilliten du trenger når du for eksempel skal sitte i regjering eller i partiet». Hun støttet begge hans konklusjoner. Ropstad kunne verken sitte som statsråd eller leder.

Også i behandlingen av Per Sandbergs naive sikkerhetsvurderinger når han reiste på tur til Iran, var statsminister Solbergs dom klar: «Jeg mener det er en riktig beslutning. Han har ikke utvist nødvendig skjønn når det gjelder håndteringen av sikkerhet».

Da statsråd Ola Borten Moe (Sp) måtte gå av etter store aksjekjøp i sommer, var også Solberg tydelig: «Jeg synes det er en forståelig og riktig beslutning».

«Jeg tror det er summen av de, og jeg vil ikke rangere dem opp mot hverandre», sa Solberg til TV2 om de politiske skandalene i sommer. Hun har uttrykt samme bekymring før for summen av saker som undergraver forholdet mellom folk og ledere.

Det er kloke ord. Jeg tror jeg slutter meg til dem.

Solberg topper dagsorden for tredje uke på rad. Totalen er blitt for stor. Så stor at enkeltelementene i det enorme sakskomplekset, som er blitt til Solberg-saken, er umulig å rangere. For hva har vært verst? Det er jo nettopp summen.

Erna Solberg er blitt en stor belastning for tilliten, for demokratiet og det norske fellesskapet. Derfor bør hun trekke seg som leder for landets største parti.

Og det må komme på plass nye, strenge regler for aksjeeierskap og -kjøp for politikere og deres nærstående.

Det bør være arven etter Erna − Lex Solberg.