Dag Sandvik (ASVL) og Kenneth Stien (Arbeid & Inkludering) 

Nylig lanserte Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) en ny rapport om arbeidsinkludering.

Vi sier det først som sist: Rapporten bør være obligatorisk lesning, både for de som vedtar arbeidsmarkedspolitikken – og for de som setter politikken ut i live.

I rapporten analyserer AFI effekten av midlertidig lønnstilskudd som virkemiddel for å hjelpe de som står lengst unna arbeidslivet i jobb.

Konklusjonen er klar: Sannsynligheten for å komme i jobb er signifikant høyere hvis tiltaksdeltakeren har vært innom ett eller flere andre arbeidsforberedende tiltak eller opplæringstiltak før lønnstilskuddet.

Denne kunnskapen mener vi bør brukes til å lage mer gjennomtenkte tiltakskjeder. De ulike arbeidsmarkedstiltakene og virkemidlene må settes i et effektivt samspill.

Hvis vi lener oss ensidig til lønnstilskudd får ikke de sårbare jobbsøkerne maksimalt ut av den hjelpen vi gir dem. De som står lengst unna arbeidslivet trenger skreddersydd støtte på sin ferd fra utenforskap til jobb.

Det er en politisk målsetting at midlertidig lønnstilskudd skal rettes mot utsatte grupper i arbeidslivet, som de med nedsatt arbeidsevne. Ved å gi økonomisk støtte til arbeidsgiverne, skal disse motiveres til å ansette personer de ellers ikke ville ansatt.

I tillegg argumenteres det politisk med at lønnstilskudd langt billigere for staten, enn det et skreddersydd tiltak som for eksempel Arbeidsforberedende trening (AFT) er for de grupper som står lengst unna jobb.

Men det finnes ikke tryllemiddel. Skal man bruke lønnstilskudd er det viktig at brukernes behov er godt utredet og at det gjennomføres gode arbeidsevnevurderinger.

Hvis ikke dette er på plass, kan ordningen fort bli lettvint fordi arbeidssøkere tilsynelatende forsvinner ut av Nav-systemet.

Men hvis man ikke griper tak i de underliggende utfordringene som en arbeidssøker måtte ha, er sannsynligheten stor for at vedkommende faller ut av arbeid når tilskuddsperioden er over.

Den nye AFT-evalueringen fra Proba og Frischsenteret fastslår at AFT er et samfunnsøkonomisk lønnsomt tiltak.

Det er bare logisk at det å tilby en jobbsøker et tiltak som innebærer både kartlegging, veiledning og kompetanseheving, nødvendigvis vil koste mer enn å gi arbeidsgivere et kontantbeløp for å ansette kandidater de ellers ville stilt seg tvilende til.

Vi mener vi har våre ord i behold ved å hevde følgende: Samfunnsøkonomisk sett er det mer lønnsomt å bruke penger tidlig i løpet, for å øke sannsynligheten for å tiltaksdeltakerne kommer i jobb, enn det er å velge billige tiltak som skaper svingdørs-deltakere.

For hver krone vi bruker på å inkludere de med nedsatt arbeidsevne får vi to kroner igjen, viser Finansdepartementets utregninger.

Hele arbeidsinkluderingsfeltet står nå midt i et paradigmeskifte. Nav har vært klinkende klare: Frem mot 2030 vil vi flytte blikket.

Fremover skal arbeidsinkluderingsbransjen ikke lenger først og fremst måles på hvor mange vi får formidlet til jobb, og hvor raskt vi får det til, men på i hvilken grad kandidatene blir værende i jobben.

Varig tilknytning til arbeidslivet, også kjent ved begrepet jobbfastholdelse, er Navs nye mantra. Som representanter for mer enn 300 arbeidsinkluderingsbedrifter er vi positive til denne forflytningen av fokus.

Er det noe bransjen vår vil, så er det å hjelpe våre deltakere med å få et varig fotfeste i arbeidslivet.

Sett i lys av Navs målsetninger vi vil gå så langt som å hevde følgende: Rapporten fra Arbeidsforskningsinstituttet gir en oppskrift på vellykket arbeidsinkludering. Og det er ikke tvil om at lønnstilskudd hører hjemme på tiltakslisten.

Spørsmålet er heller når lønnstilskudd skal tilsettes i miksen for at vi skal lykkes best mulig. Vi mener i likhet med AFI at vi vil få maks effekt ut av midlertidig lønnstilskudd hvis Nav-veiledere får planlegge et løp som treffer den enkeltes arbeidssøkers behov for opplæring og praksis.

Her kan også mulige arbeidsgivere involveres. Det å inkludere de som skal ansette på et tidlig tidspunkt, kan bidra til å designe kandidatens vei også ut ifra hva næringslivet trenger.

Hvis vi lykkes med dette, vil Nav i nært samarbeid med tiltaksarrangører kunne igangsette målrettede opplærings- eller praksisløp.  

Midlertidig lønnstilskudd alene er ikke god ressursbruk. Men lønnstilskudd kan inngå som en naturlig siste-etappe i arbeidssøkerens stafettløp inn mot det ordinære arbeidslivet der arbeidsrettede tiltak er de første etappe.

Det er det som gir effekt.