Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Oljefondet gikk på et rekordstort tap i fjor. Det ble en negativ avkastning på svimlende 1.637 milliarder kroner.

I et jafs forsvant det dermed oljepenger tilsvarende et helt statsbudsjett. Den forrige rekorden ble satt i finanskriseåret 2008. Da tapte Oljefondet «bare» 633 milliarder.

70 prosent av Oljefondets verdier er plassert utenlands i aksjer verden over. 27 prosent står i rentepapirer og 2,7 prosent er investert i eiendom. Oljefondets markedsverdi er i dag på drøye 13.500 milliarder, så det er heldigvis litt å ta av.

Men fjorårets tap bør uansett være en tankevekker for nordmenn generelt og våre politikere spesielt. Oljefondet er ingen utømmelig kilde. Sareptas krukke må vi se langt etter.

Oljefondsjef Nicolai Tangen har skrevet seg inn i norsk historie. Det rekordstore tapet vil for all framtid bli hengende ved ham.

Samtidig dreier det seg om en varslet baksmell. Tangen har flere ganger forberedt oss på at fondet vil gå på et solid tap, før eller siden.

Klarest kom dette fram i NRKs nyttårsintervju med ham i romjulen 2021. «Fondet har gått opp i 25 år. Det vil ikke fortsette sånn de neste 25.», sa Tangen da.

Det er også på sin plass å minne om hva daværende sentralbanksjef Øystein Olsen sa om Oljefondet i sin siste årstale 17. februar 2022.

Olsen la da fram beregninger som viste at vi kan forvente at avkastningen vil variere innenfor et intervall på pluss-minus ti prosent. «Ikke helt sjelden – anslagsvis hvert sjette år – må vi regne med å tape mer enn dette», sa Olsen.

Fasiten for 2022 ble minus 14,1 prosent. Oljefondet er for øvrig underlagt Norges Bank.

Oljefondet er en suksess. Det første innskuddet ble foretatt i 1996. Fondet har vokst seg mye større enn noen så for seg den gang. Takket være fondet kan politikerne smøre statsbudsjettene med oljepenger.

Utgiftene i årets statsbudsjett beløper seg til 1.700 milliarder kroner. 317 av dette er oljemilliarder. Til sammenlikning går det 290 milliarder til alderspensjon.

Mer enn femti år som oljenasjon har lært oss at oljeprisen svinger. Derfor var det en genistrek av Stoltenbergs første regjering å innføre handlingsregelen våren 2001.

Denne regelen har sikret gradvis innfasing av oljepenger i norsk økonomi - samtidig som den skjermer offentlige budsjetter fra store svingninger i oljeinntekter.

Men nå er situasjonen annerledes.

I flere år har det nemlig vært Oljefondets rolle som finansiell investor som har bidratt mest til fondets vekst. Men i fjor ble det altså en stor baksmell.

Før var det oljeprisen som var risikofaktoren. Nå er det svingningene i finansmarkedene som må være fokuset. Fjorårets nedtur som investor må være en lærepenge.

Men vi må ikke bli like gjerrige som Onkel Skrue. Alt med måte.