Stein Reegård

I mai kom det to nyheter om hvordan norsk politikk for arbeid og velferd på uforutsett vis kan påvirkes utenfra. Den første fikk stor oppmerksomhet, men ikke om hva saken egentlig bunnet i. I Nav-sakens foreløpige avslutning trues arbeidsmarkedspolitikken mer enn det utøves omsorg for trygdede. Mer om det straks.

Den andre var en tidligere sak jeg har skrevet om Hjelmeng-utvalget. Den berører ikke bare arbeidsmarkedspolitikken, men hele offentlig sektor. Og her ble utfallet mer positivt om handlingsrom i EØS-avtalen. Begge disse sakenes opphav er egentlig irrasjonelle utslag av EU-retten når vi lar det som egentlig er viktig politikk, overlates til juss alene.

Vi bør være mer oppmerksomme på at overnasjonal regelstyring kan gi pussige utslag i rettspraksis. Og det var mest norsk håndtering som manglet, da EU-kommisjonen egentlig sto for mer fornuftig og pragmatisk regelbruk i begge saker.

Mine merknader er ikke bebreidende ment, men illustrerer behovet for å gi EØS-saker av stor betydning kvalifisert behandling mer på linje med det som nasjonale saker tilgodeses med. Lyspunktet er at det er store muligheter til forbedring.

Da EFTA-domstolen «dømte» i Nav-saken, var det ikke hensynet til de trygdede, som fikk beskåret sine rettigheter som lå bak. Det var ikke «slemheten» til Nav eller norske myndigheter, men faktisk hensynet til en slags uhindret handel innen EØS. Ut fra prinsippet om såkalt tjenestefrihet etter artikkel 36 i EØS-avtalen.

Når trygdede hindres fra å dra til utlandet, blir deres innkjøp i disse landene lavere enn de ville gjort uten slike begrensninger. Innkjøpene i Norge blir kanskje tilsvarende høyere. Norske næringsdrivende blir, etter denne logikken, favorisert på utlandets bekostning.

Efta-domstolen viser til at logikken er trukket så langt i tidligere rettspraksis. Det er jo hensynet til grensekryssende handel som er EØS-reguleringens berettigelse. Men her trekkes det lenger enn opprinnelig formulert.

Verre er det at man «vekter ned» andre hensyn enn den helt marginale handel, syke eller arbeidsløse nordmenn på reise står for. Det hadde vært fullt mulig for domstolen å veie inn hensynet til sysselsettingen mer enn den gjør. Denne avveiningen av hensyn foretas faktisk, men den er ikke lett å gjøre for dommere plassert langt fra norsk virkelighet.

EFTA-domstolen burde fått større hjelp til analyse og dokumentasjon fra norske myndigheter for å unngå de to «feil» som ble begått.

Den ene er at trygden det er tale om, arbeidsavklaringspenger, bare skal dekke sykdom og ikke har karakter av støtte under arbeidsløshet. Det er riktig som juridisk betraktning, men de som kjenner norsk arbeidsmarkedspolitikk, vet at det i praksis ofte er begge deler. Voksende sysselsettingsproblemer var en viktig bakgrunn både for AAP og faktisk hele Nav-reformen.

Denne snevre feilforståelsen baner veien for at hensynet til arbeid i trygdesystemets samspill med aktive tiltak vektes for lavt.

For en norsk regjering, som sier seg å bygge på den nordiske modellen, bør det være mulig å få forståelse for at «arbeidslinja» er en viktig grunn til at vi, tradisjonelt bedre enn andre land, har klart å kombinere relativt høy trygd og høy sysselsetting.

Hjelmeng-saken var et annet eksempel på at virkelighetsfjern juss tillates å utvikle seg til å kunne være en plage ikke bare for arbeidsmarkedspolitikken, men for stat og kommune generelt. Igjen kan man konstruere en teoretisk link til samhandel i EØS-området:

Når en norsk kommune finansierer en idrettshall, kan den sies indirekte også å subsidiere norske næringsdrivende som står bak kafeteria eller billettsalg. Slik omsetning kunne i teorien alternativt tilfalt en svensk nabokommune.

Hjelmeng-utvalget ble mest kjent for å ville forsterke en praksis der offentlige norske idrettsbyggs utleievirksomhet langs kysten helt opp til Alta bør være under advokaters overvåking. Bakgrunnen er en litt virkelighetsfjern tanke om at en ellers kan få uheldig virkning for samhandelen EØS-land imellom!

Ut fra analyser av samfunnsøkonomi, som bør være både nasjonale og overnasjonale myndigheters perspektiv, er en slik betraktning rimelig sprø. EU har for lengst sagt at en må begrense seg til større saker og ikke rent nasjonale velferdstilbud.

Forslagene fra utvalget om overdrevne inngrep i kommunale tjenestetilbud ble imidlertid etter hvert «parkert» også fra nåværende regjerings side. Det skjedde etter at KS fikk levert en samfunnsanalyse av forslagenes prisutslag for bruk av svømmehaller og kanskje til og med SFO og kulturskoler. Det er slike analyser EØS-saker trenger for å bli bedre forstått.

Regjeringen innrømmer det i en pressemelding fra 4. mai, i en omtale av ideens berettigelse: «behovet var mindre enn tidligere antatt»! Men det var først fem år etter at næringsministeren iscenesatte et juridisk dominert utredningsarbeid.

Utvalgets flertall foreslo, nærmest som bestilt, å skattlegge og eventuelt nedlegge kommunale tilbud som ikke går med bedriftsøkonomisk overskudd.

Det ville vært å gå lenger enn i noe EU-land i lovpålagte krav om bedriftsøkonomisk lønnsomhet i viktig kommunale tilbud. Det er jo merkelig, siden fravær av bedriftsøkonomisk lønnsomhet er hovedpoenget med de fleste offentlige tilbud.

Både arbeid og velferd skal etter EØS-avtalen styres nasjonalt. En mer åpen og komplisert europeisk økonomi gir mer velstand, men gjør grensene vanskeligere å trekke.

For å ivareta kravene til politisk styring, trengs det i forvaltningen en opprustet kombinasjon av juridisk og samfunnsmessig analyse. Og uten for stor avhengighet av innkjøpt konsulentarbeid.