Kjell Werner

Vi nærmer oss valgkamp. Da kommer alltid debatten om partienes rike onkler. Og tanter.

«Valgkamp koster, men hvem betaler?» er overskriften på kronikken Civita-leder Kristin Clemet har i Aftenposten.

Hun mener at Arbeiderpartiet står i en særstilling på grunn av de økonomiske bidragene fra LO og de store fagforbundene.

«Høyres rike onkler» var overskriften på et innlegg i Dagsavisen, forfattet av LO-leder Peggy Hessen Følsvik, Fagforbundets Mette Nord og Fellesforbundets Jørn Eggum.

Bakteppet er det faktum at de politiske partiene får pengegaver fra ulikt hold til å drive valgkamp.

Og det er naturlig nok de to største partiene det er størst oppmerksomhet rundt i denne sammenhengen. For det er jo Høyre og Arbeiderpartiet som får størst bidrag fra rike onkler og tanter.

Partiene har i hovedsak tre inntektskilder: Statsstøtte, kontingenter fra medlemmene og pengegaver fra organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner. Og det er den sistnevnte kategorien som det nesten alltid blir debatt om i opptakten til valgkampen.

I Dagbladet kunne vi nylig lese at Høyre så langt i år har fått inn 11 millioner kroner i valgkampstøtte.

Brorparten av disse pengene kommer fra det som bør kunne gå under betegnelsen Høyres rike onkler. Flere av disse har også flyttet til Sveits og gir derfor pengene via familiekontrollerte selskaper.

Øverst på denne lista troner Christen Sveaas. Han har gitt 2,5 millioner kroner til Høyre via Kistefos AS. På andreplass kommer Stein Erik Hagens Canica AS med 2 millioner.

Ifølge den offisielle nettportalen partifiansiering.no har Fagforbundet i år gitt 6,5 millioner til Arbeiderpartiet, 3 millioner til SV og 2,5 millioner til Senterpartiet.

Kristin Clemet gjør et poeng av at mens partiene på venstresiden fikk 72 millioner kroner i gaver i 2021, fikk partiene på venstresiden «bare» 35 millioner. Det hører med til historien at NHO ikke lenger gir støtte til borgerlige partier. Den gavmildheten forsvant i 2005.

Kristin Clemet mener «det kan virke paradoksalt at LO yter stadig mer støtte til de partiene som tradisjonelt tilhører venstresiden, samtidig som LOs medlemmer i stadig mindre grad stemmer på disse partiene».

Clemet forstår at medier er opptatt av Høyres rike onkler. «Men det er merkelig at de ikke også setter mer kritisk søkelys på relasjonen mellom Ap og LO», skriver hun avslutningsvis.

Etter min mening er det slett ikke merkelig at det er en sterk binding mellom Arbeiderpartiet og LO. Snarere tvert om.

Det er helt naturlig at LO og Ap spiller på lag siden det dreier seg om sammenfallende interesser. LO og Ap har i hovedsak samme mål for samfunnsutviklingen.

Samtidig ser jeg det som helt naturlig at de rike her til lands ser seg tjent med at Høyre får gjennomslag for lavere formuesskatt. Bare for å nevne noe.

Kristin Clemet serverer en liten frekkas når hun skriver følgende: «Indirekte er vi alle med på å gi gaver til Ap, siden det gis fradrag i skatten for fagforeningsfradrag».

Den jevne leser vil måtte forstå dette dithen at det bare er LO-medlemmene som får fradrag i skatten for kontingenten. Men det er beviselig feil. Alle fagorganiserte har denne muligheten, enten de er Unio-medlemmer, YS-medlemmer eller sorterer under Akademikernes paraply.

Clemet kaster også et mistenksomhetens slør over LO-familiens økonomiske støtte til partiene på venstresiden, og da spesielt Arbeiderpartiet. LO har nå over 1 million medlemmer.

Det må innrømmes at det finnes Høyre-velgere blant disse, ja til og med noen Høyre-medlemmer. Og det er «til og med» Frp-velgere i LOs medlemsmasse.

Men disse borgerlige røstene er nedstemt i LOs interne medlemsprosesser. LOs handlingsprogram den fagligpolitiske linjen er nemlig behandlet og demokratisk vedtatt på LO-kongressen.

Det vil være en forsømmelse å ikke følge opp disse vedtakene, både verbalt i valgkampen og med økonomiske muskler. Alternativet er at Høyres rike onkler får utnytte gavemuligheten alene.

Kristin Clemet skriver videre: «Hvis giveren stiller politiske betingelser for å gi en gave, og partiet er avhengig av giveren, kan dette true partiets autonomi og partidemokratiet.»

Jeg er helt enig, og legger godviljen til i et håp om at formuleringen ikke er et hint om forholdet mellom Ap og LO.

Faktum er at LO-familien gir økonomisk valgkampstøtte i full åpenhet. Det er samtidig en styrke ved det norske systemet at finansieringen av partiene skjer i full åpenhet. Her er det ikke noe hemmelighetskremmeri.

«Tante LO» vil selvsagt ha uttelling politisk, akkurat som Høyres rike onkler. Ap/Sp-regjeringen har i stor grad fulgt opp kravene fra Folkets Hus på Youngstorget, men LO-familien har ikke fått fullt gjennomslag.

Tilsvarende ble Høyres gode givere tilfredsstilt under Erna Solbergs åtte år, men heller ikke de fikk full uttelling.

Fortell med hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er. Rike onkler og tanter er gode å ha, men de får ikke alt de peker på. Så enkelt er det. Og godt er det.