Axel Fjeldavli, rådgiver i Tankesmien Agenda

Hva er viktigst i skolen – at elevene lærer eller hvordan de lærer?

De siste tiårene har skolen blitt mye smalere i synet på hvilke ferdigheter som er viktige. Det har vært en storsatsing på lesing, skriving, regning, muntlige ferdigheter og digitale ferdigheter. Å prioritere det grunnleggende har vært fornuftig.

Men noe viktig har gått skeis på veien: Den praktiske tilnærmingen til læring har vært underprioritert. Å lære med hendene, med materialer og å bruke kroppen. Ikke alle barn lærer best ved å sitte med fjeset begravet i en pc-skjerm eller en bok.

Teoretisering av skolen dratt for langt, går ut over motivasjon og læring, og det står i veien for å få flere til å velge yrkesfag. Norge vil mangle 100.000 fagarbeidere i 2035 om ingenting gjøres.

Hvor mange 15-åringer tør å velge seg til teknikk og industriell produksjon om de aldri før har holdt i en rørtang?

Det virker å være ganske bred enighet i dag om at den praktiske læringen har blitt skjøvet til side i skolen av en for akademisk tilnærming til læring de siste tiårene. Men hvor bred er enigheten egentlig?

I en kommentar om skolepolitikk i forrige ukes Morgenbladet, skriver Aslak Bonde at medisinen om en mer praktisk skole nå blir foreskrevet av alle politiske partier.

Jeg har skrevet et kapittel i antologien Hode og hender (Brenna (red.), 2023) om forskjellene mellom høyre- og venstresiden i skolepolitikken, og mener Bondes påstand fortjener å nyanseres.

Ser man på programmene til de politiske partiene for inneværende stortingsperiode, er nemlig synet på hva som er god og viktig læring en av de viktige forskjellene mellom høyre- og venstresiden.

Programmene er det viktigste uttrykket for partiorganisasjonenes syn.

I venstresidens og sentrumspartienes programmer skrives det tydelig at skolen må bli mer praktisk.

Senterpartiet ønsker seg en snuoperasjon av ressursbruken i hele skoleløpet for å forhindre frafall, hvor mer praktisk læring er en viktig del. I Arbeiderpartiets program er det et eget delkapittel om en mer praktisk skole. Både Rødt og SV problematiserer en økt teoretisering av skolen.

I høyresidens programmer er problemstillingen knapt nevnt.

Høyres program går også lengst av alle partiene i å argumentere for målinger og indikatorer i skolen, og foreslår blant annet en ny nasjonal prøve i engelsk. Slik de nasjonale prøvene i skolen har vært utformet til nå, har de bidratt til å vri oppmerksomheten i skolen mot en mer akademisk tilnærming til læring.

I Høyres forslag til ungdomsskolereform som ble lagt fram i vinter, var ordene «praktisk» og «praksis» brukt nesten 100 ganger. Dette en klart tyngre vektlegging enn hva som har vært vanlig for Høyre. Samtidig foreslås det i samme dokument å innføre en bachelor-oppgave i ungdomsskolen. Det er vanskelig å se for seg at det bidrar til annet enn en ytterligere akademisering av skolen.

I tillegg foreslår Høyre å forsøke å flytte 7. klasse til ungdomsskolen. Det er en beleilig tvetydighet her for partiet: Betyr dette samtidig at det skal bli karakterer fra 7. klasse? Karakterer i barneskolen har tidligere vært en av partiets fanesaker. Partiet foreslår også egne ungdomsskoler med yrkesfaglig profil, heller enn å integrere det samme yrkesfaglige innholdet i en felles ungdomsskole for alle.

Aslak Bonde har tidligere beskrevet skolepolitikken som preget av pendelbevegelser, hvor partiene i samlet flokk endrer standpunkt, og at det sjelden er strid om pendelbevegelsene.

Det er riktig at det er enighet om de store linjene i skolepolitikken. Det er for eksempel slående hvordan Kunnskapsløftet ble initiert under en Ap-statsråd, utformet under en Høyre-statsråd og iverksatt under en SV-statsråd.

Men den samme konsensusen er der ikke om det praktiske i skolen. Hvis det er slik at det foregår en pendelbevegelse i partienes skolepolitikk i retning av en mer praktisk skole, har den truffet partiene ulikt, eller ikke ennå inntruffet.

Høyresiden prioriterer det praktiske lavere enn sentrum-venstre.

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin