Jo Moen Bredeveien/Dagsavisen

Det er jo ikke bare vi som varmer opp husene og lader bilene våre som er avhengig av strøm. Vi lager faktisk ting i Norge. Mye av det vi lager er avhengig av såkalt kraftkrevende industri, altså industri som bruker mye strøm. Mye er ingen overdrivelse.

I 2019 sto industrien for 44 prosent av totalforbruket i Norge. Industrien har de siste tiårene mistet mye av sin relative betydning for økonomien, og ikke minst: sin plass i den offentlige diskusjonen. Det er synd. Vår industri gir arbeidsplasser, og like viktig: eksportinntekter og teknologiutvikling.

Vi trenger mer industri i Norge framover, ikke mindre. Men vår industrielle framtid settes nå i spill av de samme strømprisene som får det til å koke i sosiale medier.

Den tradisjonelle norske industrien – tenk smelteverket i Sauda og aluminiumsfabrikken på Sunndalsøra – ligger ved fossefallene, som vi temmet og bruker til produksjon av fornybar strøm. Norsk industri er fortsatt helt avhengig av strømmen vi henter fra disse fossene. Av norsk vannkraft, som vi utnyttet og levde av lenge før vi fant oljen, og som vi skulle leve av også etter at oljeeventyret i Nordsjøen tar slutt. Vannkrafta var en grønn og evig ressurs. Og billig.

Nå er den ikke billig lenger. Vi kan krangle så mye vi vil om årsakene, men en ting er helt sikkert: Det er ikke helt tilfeldig at vi begynte å importere europeiske strømpriser – og tidvis vel så det – akkurat den høsten vi åpnet to nye kabler til Tyskland og England. Nå er ikke lenger den norske vannkrafta bare norsk, den er i ferd med å bli europeisk felleseie. Det kan finnes gode argumenter for at vi bør dele på krafta, at det er et viktig skritt på veien mot et grønnere Europa. Problemet er at vi risikerer å utradere vår egen industri på den samme veien.

Enn så lenge er faktisk ikke industrien så veldig hardt rammet. Den kraftkrevende industrien i Norge har inngått langsiktige avtaler som gjør at produksjonen kan opprettholdes selv når vi andre skrur ned varmen. Men hva som skjer den dagen disse avtalene utløper? Det må vi snakke om, for å finne på noe lurt. Før det er for sent.

Da ryker nemlig en av veldig få konkurransefordeler høykostlandet Norge har. Og det vil være lite vi kan gjøre med saken, all den tid EU ikke vil la oss subsidiere industrien med billig strøm.

Ekstreme strømpriser: Norsk Industri vil reforhandle europeiske kraftavtaler

Vi kan ikke være helt sikre, fordi det skal finnes et mye omtalt handlingsrom i EØS-avtalen som norske politikere er veldig lite ivrige på å bruke i annet enn løfter og valgkamp. Det vi vet helt sikkert, er at EU ikke er tilhenger av subsidier til nasjonale næringer. Derfor kan vi anta at alle forsøk på å gi strømstøtte til industrien på samme vis som til husholdningene, møtes med et tydelig non fra Brussel. Med tanke på at EU krevde at den rødgrønne regjeringen Stoltenberg avviklet industrikraften som ga industrien enda gunstigere strømavtaler enn i dag, er det nok i det hele tatt greit å forberede seg på at det er markedet som skal bestemme hvor mye norsk industri skal betale for strømmen i framtiden. Altså det samme markedet som har bestemt at det tidvis koster 20 kroner å dusje i vinter.

Kommentar: «Politikerne må ta et krafttak. Ingen kan trylle fram strøm»

Det er de lave strømprisene våre som, ved siden av en kompetent og høyt utdannet befolkning og høyteknologisk industri, har gjort det mulig for oss å konkurrere med land der arbeidskraften er mye billigere enn her. Sagt på en annen måte: Skal vi konkurrere med vinterens strømpriser, må vi kutte kostnader et annet sted. Eller se industrien flagge ut. Det siste er trolig det mest sannsynlige alternativet.

Bildet blir ikke mindre dystert om vi ser lenger framover. Det grønne skiftet er avhengig av strøm. Mye strøm. Den rødgrønne regjeringen snakker om hydrogensatsing. Det krever strøm. Vi har snakket om en satsing på batterifabrikker. Det krever strøm. På samme måte som vår aluminiumsproduksjon i dag. Strøm som før var billig, og nå er rådyr.

For å oppsummere denne teksten i en kort setning: Dette går ikke.

Så snakker optimistene om at vi må øke kraftproduksjonen, og at alt dermed vil løse seg og prisene gå ned. Det er et resonnement det er vanskelig å følge. Eksportkapasiteten bare i de to kablene vi åpnet til Tyskland og England i år, er så stor at det er lett å se for seg at også framtidens overskuddskraft vil selges ut av landet.

Visjonene om et helelektrifisert Norge med grønne verdikjeder er vakre. Men akkurat nå høres de mest ut som tomme ord. Kraftnasjonen Norge er i ferd med å bli en krafteksportør, og våre folkevalgte står hjelpeløse og ser på hvordan det europeiske kraftmarkedet herjer med prisene her hjemme.

Det haster med å finne veier ut av dette uføret. Før folk har fått nok – og industrien har flagget ut.