Stein Sneve

Organisasjonen har blant annet mistet over 1.000 medlemmer i Sverige etter at den 4. august offentliggjorde en rapport som hevder at Ukraina bryter folkeretten i sin forsvarskrig mot Russland.

Amnesty Norge har mistet langt færre medlemmer, men også her har de negative reksjonene vært sterke.

Overfor NTB stiller for eksempel to av Norges fremste folkerettseksperter seg kritiske til framstillingen av folkeretten i Amnestys rapport.

Camilla Guldahl Cooper, fagansvarlig for krigens folkerett på Forsvarets høgskole, mener rapporten ikke dokumenterer at Ukraina bryter folkeretten.

Mens Cecilie Hellestveit, jurist med doktorgrad i krigens folkerett fra Universitetet i Oslo, sier seg uenig i måten Amnesty fremstiller folkeretten på.

Amnesty på sin side forsvarer rapporten, og sier den har brukt samme metodikk og forståelse av folkeretten som tidligere, inkludert rapporter der de har anklaget Russland for å ha brutt folkeretten i Ukraina.

Det er vanskelig for utenforstående å vite hvem som har rett, og en hovedgrunn er at rapporten er svært kort og mangler helt sentrale opplysninger. Amnesty selv kaller det da også en "pressemelding", ikke en apport. Her ligger antakelig også hovedproblemet for organisasjonen. Den trekker relativt bastante konklusjoner basert på informasjon ingen andre enn den selv har full tilgang til. Og de trekker dem på tross av at de må ha visst at deres funn ville bli brukt for alt det er verdt i russisk propaganda.

Det er ingen grunn til å betvile Amnestys begrunnelse for å offentliggjøre rapporten; de ville bidra til å gi ukrainske sivile bedre beskyttelse. Problemet er at offentliggjøringen vil få den motsatte effekt, ved at den legitimerer nye, russiske angrep på sivile. Det er ingen tvil om at rapporten vil bli brukt slik, spørsmålet er om Amnesty har veid den faren godt nok opp mot den effekten rapport kan få på måten Ukraina forsvarer seg på.

Svært mange folkerettseksperter mener Amnesty her har gjort en grov feilvurdering.

Til Minerva sier for eksempel Gunnar Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær ved Den norske Helsingforskomiteen, at Amnesty heller burde ha snakket direkte med ukrainske myndigheter om funnene. Da tror jeg sjansen for å oppnå målet om å øke beskyttelsen av sivile hadde vært bedre, sier han.

Dette er et synspunkt det er lett å si seg enig i. For uansett formål synes det svært sannsynlig at det å offentliggjøre en så tynn rapport vil sette den ukrainske sivilbefolkning i større og ikke mindre fare enn før.

Skal Amnesty beholde sin sterke posisjon i norsk offentlighet bør de snarest ta det inn over seg, i stedet for å forsvare alle rapportens konklusjoner med nebb og klør.