Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) grep onsdag inn og stoppet Unio-streiken i staten. På samme måte som hun søndag stoppet Akademikernes streik.

Begge organisasjonene ba i realiteten om tvungen lønnsnemnd da de bevisst trappet opp streiken slik at landets sikkerhet ble satt på spill.

Lista for å gripe inn med tvungen lønnsnemnd bør ligge høyt. Men når organisasjonene spekulerer i et slikt utfall, så får de som bestilt. Regjeringen hadde derfor ikke noe annet valg enn å stoppe de to aktuelle streikene.

Den aktuelle striden har sitt opphav i 2016, da Erna Solbergs regjering åpnet for en egen avtale med Akademikerne.  

Unio-familien sluttet seg til denne avtalen i 2022. Dermed ble konflikten innad i fagbevegelsen enda mer betent, for LO og YS ble stående svekket igjen med sin avtale.

Jonas Gahr Støres regjering ville ha omkamp der siktemålet var å gjenopprette det gamle systemet med en felles tariffavtale for staten. Statens forhandlingsleder ble pålagt å ta den jobben.

I et forsøk på å forene de fire organisasjonene på andre siden av bordet, ble det fra statens side lagt fram forslag til en fellesavtale «tilnærmet lik» dagens avtale med Akademikerne og Unio. Men utbryterne beit ikke på den kroken. Dermed ble det streik.

Striden dreier seg om profilen på lønnstilleggene og hvor stor andel av potten som skal fordeles lokalt.

Akademikerne og Unio vil ha alt lokalt. LO og YS vil ha mest mulig sentralt. Resultatet i det godkjente oppgjøret ble at bare 25 prosent gis sentralt, mens resten fordeles lokalt. Altså mer i favør av Akademikerne og Unio enn det LO og YS egentlig ønsker.

Men det store problemet er å ha to avtaler som i mange tilfeller gjelder for samme gruppe ansatte.

I dag får to statsansatte, som sitter side ved side med like arbeidsoppgaver, ulik lønn – bare fordi de er med i to forskjellige fagforeninger. Flere titusener i lønn kan skille. Slik skrikende urettferdighet kan vi ikke ha.

Nå blir det opp til Rikslønnsnemnda å løse floken. Her er det trolig to muligheter. Nemnda kan enten legge seg på en konservativ linje og videreføre systemet med to avtaler, eller lande på statens siste tilbud med én avtale lik den LO og YS godtok.

Det er å håpe at resultatet blir det siste. Enkelt sagt handler det om lik lønn for likt arbeid.