Erik J. Jørgensen, Trondheim

Dette er den eneste mulige konklusjonen etter å ha sett løsningen som partene i offentlig sektor kom fram til i slutten av august.

Yrkesgrupper som brannkonstabler, sykepleiere og renholdere har kunnet avslutte yrkeskarrieren sin tidligere enn andre grupper, uten å få kutt i alderspensjonen.

Det har vært faste aldersgrenser som har sikret den enkeltes helse og samfunnets beredskap.

Nå skal også disse gruppene få levealdersjusterte pensjoner, og tvinges til å presse seg selv til å stå lenger i jobb enn hva som er det beste for den enkelte og samfunnets beredskap. De aller fleste vil få lavere pensjon enn tidligere, mange vil få en dramatisk lavere pensjon.

I 2018 ble partene i offentlig sektor enige om ny offentlig tjenestepensjon. Flere krefter på grasrota var kritiske til forslaget som ble forhandlet fram, og styret i Fagforbundet Tromsø som jeg ledet da, anbefalte medlemmene å stemme nei i uravstemningen. Det gjorde vi fordi den nye tjenestepensjonen ikke ville sikre de som av ulike årsaker avslutter yrkeskarrieren sin i tidligere enn andre.

Flertallet stemte ja til den nye ordninga, og dermed ga vi fra oss det viktigste våpenet i forhandlinger, nemlig retten til å streike. Nå har særaldersgrensene blitt forhandlet ferdig, og de over 200.000 medlemmene som rammes av resultatet får ikke en gang si hva de mener om det i en uravstemning.

Jeg lurer på hvilken kunnskapsbasert vurdering som ligger bak avgjørelsen om å øke særaldersgrensene. For en stor andel snakker vi om økte aldersgrenser på tre år i yrker som gir stor slitasje og ofte kroniske smerter i slutten av arbeidslivet. I tillegg til de tre årene kommer en økning som følge av levealdersjustering.

Hvilket grunnlag har regjeringen og partene for å hevde at det er helsemessig forsvarlig å øke særaldersgrensene? Hvilket grunnlag har de for å mene at dette er bra for den enkeltes helse og samfunnets beredskap? Har regjeringen innhentet forskning på om i takt med økning i gjennomsnittlige levealder, reduseres helseplager og økes arbeidsevnen til ansatte i yrker med særaldersgrenser?

De økonomiske tapene for alle dem som ikke har helse til å presse tre, fire eller fem år til ut av kroppen er svært store. Dette er arbeidsfolk som står parat til å berge oss hvis huset begynner å brenne, og som har stått på et langt liv til tjeneste for felleskapet. Er dette virkelig takken de skal få fra regjeringen og partene i arbeidslivet?

Det norske pensjonseventyret er i sitt mest dystre kapittel, men siste kapittel er heldigvis ikke skrevet. Dagens unge må ta ansvar for å skrive det kapitlet. Vi er mange, og nå må vi organisere oss til kamp for et rettferdig og solidarisk pensjonssystem.

Om noen uker kommer neste perspektivmelding. Da vil vi få beskjed om at vi må jobbe mer og lengre. Vi vil bli servert skremselspropaganda om en eldretsunami som kommer til å skylde over landet. Dette er kun tom retorikk fra mennesker med makt og penger.

Jeg appellerer med dette til unge arbeidere: La oss gjøre opprør mot ranet politikerne har påført oss!

La oss gjenreise pensjonssystemet og børste støv av det gamle slagordet: Yte etter evne, få etter behov.

Aktuelt: Ansatte i Forsvaret føler seg lurt av ny pensjon