Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

I fjor vår passerte LO én million medlemmer. LO-leder Peggy Hessen Følsvik hadde god grunn til å juble. En vellykket streik og et godt lønnsoppgjør hadde gitt LO vind i seilene.

I tillegg var det stor medlemsvekst under pandemien. «Folk søkte trygghet i urolige tider. Så fikk vi en ny regjering som doblet fagforeningsfradraget, og som sammen med oss har jobbet for å styrke det organiserte arbeidslivet», sa LO-lederen 5. mai i fjor.

LO er den desidert største og mektigste aktøren i fagbevegelsen.

Andre øker mer

Men medaljen har også sin bakside. Andre aktører vokser relativt sett mer enn LO-familien. Her skiller Akademikerne seg ut som den klare vinneren. På ti år har Akademikerne økt medlemstallet med nesten 50 prosent. Unio har økt med 24 prosent, mens LO «bare» har fått 12 prosent flere i samme periode.

Samtidig er det viktig å fokusere på andelen fagorganiserte som er yrkesaktive. Det gir et riktigere bilde, som ikke skinner like godt som forsiden av medaljen. Pensjonistene kan jo ikke streike. I så måte hjelper det fint lite å ha dem som medlemmer i et fagforbund.

Jevnt synkende for LO

Spesialrådgiver Erik Orskaug i Unio har dukket ned i de faktiske tallene, slik de kan leses ut av materialet i Statistisk sentralbyrå. Notatet til Orskaug gir et interessant blikk i den historiske utviklingen. Her kan vi lese at det er de såkalte utdanningsgruppene, organisert i Akademikerne og Unio, som vokser mest.

For LOs del har organisasjonsgraden vært jevnt synkende de siste 50 årene.

De siste 15 årene har rundt halvparten av den samlede arbeidsstokken vært organisert i en eller annen fagforening. For 30-40 år siden var den samlede organisasjonsgraden 57 prosent på det meste.

LO taper terreng

I fjor var det 2,1 millioner nordmenn som var medlem i en fagforening, og av disse var 1,6 millioner yrkesaktive. LO passerte som nevnt 1 million medlemmer i 2023, men bare 645.000 av disse er yrkesaktive.

LO-familien har hatt en lavere vekst enn både Akademikerne og Unio.

Akademikerne har økt sin andel blant de yrkesaktive. Det har skjedd på bekostning av LO, YS og Unio. LO taper mest terreng.

«Vi må høyere opp i organisasjonsgrad. Det er det ingen tvil om». Dette sa LO-sekretær Terje O. Olsson til bladet LO-Aktuelt i slutten av mai, som en kommentar til de siste tallene fra Statistisk sentralbyrå.

Tankevekkende

Mens LO tradisjonelt har organisert flest arbeidstakere med lav utdanning, er det stadig flere nordmenn som tar høyere utdanning. «Det er Akademikerne som plukker fra denne gruppen. Men vi er på banen», forklarte Olsson.

Fagforbundet er med over 400.000 medlemmer det største LO-forbundet og samtidig landets største fagforbund. Fagforbundet har vokst desidert sterkest i LO-familien og kan vise til 120.000 nye medlemmer siden 2003.

Over 80 prosent av de ansatte i det offentlige er fagorganisert, mens andelen i snitt er under 40 prosent i private bedrifter.

Dårligst står det til innen overnatting, servering og varehandel. Situasjonen er bedre i industrien, hvor om lag halvparten er fagorganisert.

«LO har ikke klart å dra fordelene av den kraftige veksten i sysselsetting i privat sektor de siste fire årene», skriver Erik Orskaug i sitt notat. Dette er en tankevekkende beskrivelse.

Mer anspent

Alarmklokkene bør derfor ringe i LO. Og for fagbevegelsen samlet må det være et faresignal at så vidt mange arbeidstakere i private bedrifter ikke er organisert. Her peker pilene også feil vei.

Det hører med til historien at forholdet mellom Akademikerne og Unio på den ene siden og LO og YS på den andre har blitt mer anspent de siste årene.

Konflikten toppet seg da Akademikerne og Unio i vår gikk til streik for å beholde systemet med to ulike tariffavtaler i staten.

LO og YS sto på den andre siden i denne konflikten, godt hjulpet av statens forhandlingsleder som hadde fått sine direktiver fra Støre-regjeringen. Nå er det opp til Rikslønnsnemnda å løse opp i floken. Det vil imidlertid skape harme, i den ene eller andre leiren, uansett hva som blir konklusjonen fra nemnda når den kommer i høst.

Det var Erna Solbergs regjering som sørget for splitt og hersk ved å åpne for to tariffavtaler i staten.

Resultatet er to enda klarere fløyer i fagbevegelsen. Og nå krangler sjeføkonomene i LO og Unio åpenlyst om hvilke følger konflikten får. Bakgrunnen er frontfagsmodellen, der industrien tradisjonelt går i front og setter rammene for øvrige grupper i lønnsoppgjørene.

«Unio og Akademikerne ser heller ut til å akseptere økt ulikhet og arbeidsledighet enn å støtte kollektiv lønnsdannelse», skriver sjeføkonom Roger Bjørnstad i LO.

Han kritiserer Unio og Akademikerne for å ville ha mer lønnsvekst enn det industrien har råd til. Han mener at de to organisasjonene «systematisk har gått til verks» for å få dette igjennom.

Norge i endring

Sjeføkonom Fredrik Haugen i Unio sier på sin side at Unio slett ikke har angrepet den kollektive lønnsdannelsen. Han mener at Bjørnstad river ned gjensidig tillit ved å skape et fiendebilde av Unio. Haugen hevder hardnakket at Unio støtter frontfagsmodellen, men bare har tatt til orde for en mer fleksibel og mindre rigid praktisering.

Det norske samfunnet har endret seg betydelig de siste tiårene.

LO-familien har bare delvis klart å fange opp nye grupper arbeidstakere, både blant dem som velger å være uorganisert og blant høyt utdannede.

Årets streik har i tillegg skapt vondt blod som vil gjøre det enda vanskeligere for LO å vinne konkurransen mot Unio-familien og Akademikerne. Men her sto så viktige prinsipper på spill at LO, YS og regjeringen ikke hadde annet valg ennå sette hardt mot hardt.

Må stå samlet

LO-ledelsen må samtidig se skriften på veggen. Tallenes tale er klar. LO må derfor favne bredere.

Alternativet kan fort bli en uthuling av frontfagsmodellen. Det er helt avgjørende at norsk industris konkurranseevne fortsatt setter normen i lønnsdannelsen.

Alle vil tape på en alles lønnskamp mot alle der norske industribedrifter blir ofret. Nå må det bygges en forsonende bro mellom de to fløyene. Fagbevegelsen må evne å stå samlet. Bare da er de fagorganiserte sterkest.