Peggy Hessen Føslvik, LO-leder

Fagforeningsvenner i Belarus blir fengslet for sitt faglige arbeid.

I USA har jeg møtt unge tillitsvalgte som blir motarbeidet i sitt forsøk på å organisere i Amazon.

Filippinske fagforeningsvenner møter trusler i sitt arbeid i landet som er ett av verdens verste for arbeidstakere. 

Våre colombianske kamerater utfordrer stadig skjebnen i landet som er farligst for tillitsvalgte og flere drepes årlig.

Russiske tillitsvalgte jeg har snakket med har sendt familien til Tyskland fordi de frykter for deres sikkerhet. Det gjør inntrykk når de ser oss i øynene og sier at de selv blir igjen for å ta kampen mot Putin og diktatur.

Det er farlig å drive fagforeningsarbeid mange steder. Vi snakker om drap, fengsling, «uforklarlige» ulykker eller kidnappinger. Tillitsvalgte er mest utsatt.

Dessverre ser vi at faglige rettigheter i stadig større grad kommer under press. Autoritære regimer starter ofte sin vei mot diktatur med å undergrave og undertrykke folks rett til å organisere seg og til å forhandle. For et folk som er godt organisert er farlig for autoritære ledere.

Denne uken er det kongress i internasjonal fagbevegelse, ITUC. Tillitsvalgte fra hele verden møtes i Melbourne for å diskutere faglige utfordringer. Historiene de forteller er ofte rystende. Det er statistikken også. 

Årlig undersøker ITUC tilstanden for faglige rettigheter over hele verden i sin Global Rights Index. Det er lenge siden det har stått så dårlig til. I så mange som 113 land blir arbeidstakere hindret i sine ønsker om å organisere seg. 

Til og med i Tunisia, landet hvor fagbevegelsen ledet an i den arabiske våren – og fikk fredsprisen for sitt arbeid – blir ansatte nektet å organisere seg på arbeidsplassen.

I 74 prosent av de 148 landene som har blitt undersøkt, legger myndighetene hindringer i veien for fagforeninger. I mange av de blir uavhengige fagforeninger direkte undertrykket. 

I så mange som 50 land blir arbeidstakere utsatt for fysisk vold. Tillitsvalgte har blitt drept på alle kontinenter. Det er tragisk og dypt bekymringsverdig.

Arbeidere over hele verden opplever kriser på nært hold. Bare tenk på de som håndterte den omfattende korona-krisen som har herjet verden siden vinteren 2020 – mange av dem ble selv smittet og døde. Klimakrisen treffer mange arbeidstakere særdeles hardt, særlig i fattige land. 

Det stopper imidlertid ikke der. Mange arbeidstakere står også i front i kampen for demokrati. Hensynsløse myndigheter vet godt hva de gjør når de undertrykker fagforeningene.

Fagforeninger er motkrefter mot autokratiske og udemokratiske regimer. Derfor slås forsøk på organisering ofte hardt ned på, gjerne av politi eller soldater. 

Ofte går arbeidsgivere hånd i hånd med repressive myndigheter. Det handler om å hindre en mer rettferdig maktbalanse – og rettferdig fordeling. For mange er medbestemmelse et fremmedord.

Vi vet at fagforeninger og streikerett har vært en motgift mot autoritære krefter, og har vært en essensiell byggestein utviklingen av demokratiene etter 2. verdenskrig.

Det var en grunnholdning som sto lik, enten de som regjerte var sosialdemokrater, kristendemokrater, liberale eller konservative – helt til Thatcher og Reagan innvarslet en ny tid. Siden har fagforeningene, i mange land vært fritt vilt.

Vi trenger en kraftinnsats for faglige rettigheter og demokrati. For retten til å organisere seg. Retten til å forhandle med arbeidsgiverne. For å intensivere innsatsen mot slavearbeid og barnearbeid. Og mot diskriminering.

Vi er glade for at regjeringen øker rammene for å styrke fagbevegelsen internasjonalt i statsbudsjettet for 2023.

Vi er også glade for at regjeringen ser verdien både her og i Hurdalsplattformen av at arbeidstaker og arbeidsgiverorganisasjoner forhandler og finner felles løsninger på sosiale og økonomiske problemer. Det trenger vi nå i disse krisetider. Vi gleder oss til dette blir konkretisert videre.

Hvis vi virkelig mener alvor om at krigen i Ukraina også er en krig mot demokrati, vil vi måtte gjøre en rekke nødvendige skritt framover. Vi må stille krav til at alle handelsavtaler inneholder krav til respekt for faglige rettigheter.

Vi må forvente at rapportene som Åpenhetsloven pålegger selskaper å lage fra 2022 faktisk vil inneholde informasjon om hvorvidt selskapene respekterer ansattes rett til å organisere seg og hvorvidt de har tariffavtaler.

Vi må forvente at regjeringen løfter faglige rettigheter i både den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO og andre steder.

Vi vil kreve at det innføres en ordning som gjør det mulig for oss å åpne dørene for internasjonale fagforeningsledere som nå er på flukt fra regimer som vil fengsle eller drepe dem. Og at det stilles krav om respekt for faglige rettigheter i gjenoppbyggingen av Ukraina.

Høyrekrefter verden over motarbeider fagbevegelsen. Vanlige folk blir ofre. Vi vet at veien til mer demokrati går parallelt med mer omfordeling – og fagbevegelsen er viktigste kraften til begge deler. Det gjelder over hele verden.

Faglige rettigheter kan ikke ofres på ufrihetens alter. Vi i Norge og i LO skal sørge for å være pådrivere, ikke bare nasjonalt, men også globalt.