Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Vi skimter et havvind-eventyr utenfor Norges kyst. De store prosjektene er fortsatt en luftspeiling, men nå skjer det snart noe konkret.

Havområdet som går under navnet Sørlige Nordsjø II er lengst fram i løypa. Energiminister Terje Aasland (Ap) har utlyst anbudskonkurranse, og fem selskapsgrupperinger er klare til å kunne på by på dette området.

Det er helt i det blå om de biter på kroken innen fristen 18. mars. Og det er slett ikke utenkelig at alle vegrer seg.

Problemet er at det foreløpig ikke er økonomi i å satse på havvindpark på så dypt vann og så langt i fra land.

Regjeringen har sagt seg villig til å subsidiere Sørlige Nordsjø II-utbygging med 23 milliarder kroner, men selv dette svimlende store beløpet kan vise seg å bli for lite.

Utfordringen er at Norge om få år vil trenge mye mer elektrisk kraft. Oppgradering av vannkraftverkene er en lavthengende frukt. Det samme gjelder solenergi. Men potensialet her er begrenset.

Potensialet for vindkraft er derimot større i et land hvor det ofte blåser mye. Men det er dessverre stor folkelig motstand mot vindmøller på land. Og havvind er som nevnt en kostbar affære.

Støre-regjeringen skal ha ros for at det endelig har blitt lagt skikkelig til rette for havvind-satsing. To statlig eide selskaper er med i grupperingene som nå har anledning til å by på Sørlige Nordsjø II-området.

Vi snakker her om Equinor (hvor staten eier 67 prosent) og helstatlige Statkraft. Terje Aasland ber, i forsiktige ordelag de to selskapene om å legge godviljen til.

«Det ligger som en klar forventning om at de skal være utviklere av aktivitet», svarer energiministeren diplomatisk på spørsmål fra Dagens Næringsliv.

Aasland verken vil eller kan instruere disse selskapene til å gå inn i konkrete prosjekter. Det følger at statens eierskapspolitikk, som det er relativt bred politisk enighet om.

Regjeringen skal ha en armlengdes avstand til både Equinor og Statkraft, og disse selskapene sorterer da også synlig under hånden til næringsminister Jan Christian Vestre (Ap). Næringsdepartementet kan imidlertid bare instruere gjennom vedtak på generalforsamlingene, og her bør lista ligge høyt.

Equinor og Statkraft skal først og fremst ha det forretningsmessige for øye, men toppledelsen i disse selskapene bør også ta hintet fra Aasland. Tenk samfunnsmessig med en lang tidshorisont. Når det etter hvert blir større etterspørsel etter flytende havvind, vil teknologiske framskritt og stordriftsfordeler presse kostnadene ned.

Flytende havvind vil også være høyaktuell energikilde når virksomheten på norsk sokkel skal elektrifiseres. Det vil igjen bidra til å redusere CO2-utslippene. Dette er et miljøhensyn som Equinor bør tillegge stor vekt når det oljetunge selskapet vurderer konkrete havvind-satsinger.

Auksjonen om Sørlige Nordsjø II innebærer at de fem aktørene skal konkurrere om statsstøtte ved å legge inn stadig lavere bud om strømpris, inntil man står igjen med en gruppering som vinner. Denne havvind-parken vil gi en strømproduksjon på mellom 6 og 7 milliarder kilowattimer.

Til sammenlikning kan det nevnes at første trinn på Googles datasenter utenfor Skien vil kreve om lag en tredel av dette. Norges årlige strømforbruk ligger for øvrig normalt mellom 130 og 140 milliarder kilowattimer.

Kommentator Hilde Øvrebekk i Stavanger Aftenblad etterlyser en plan B fra Terje Aaslands hånd dersom auksjonen går i vasken.

Hun mener at valget i tilfelle står mellom å utsette prosjektet for Sørlige Nordsjø II eller å gi større subsidier. Øvrebekk har et godt poeng, men det vil være dumt av statsråden å røpe om han har slike tanker.

Nå gjelder det å holde oppe trykket mot selskapene.

Samtidig bør Equinor og Statkraft i tillegg ta signalene fra Aaslands usynlige hånd. Alle parter må bidra til dugnaden slik at havvind-prosjekter får vind i ryggen.