JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kommentar

Støre virker utrolig nok tilfreds med situasjonen som den er

Statsministeren har endelig innsett at folk flest er nærmere Kiwi enn Kyiv, skriver Lars West Johnsen.

Statsministeren har endelig innsett at folk flest er nærmere Kiwi enn Kyiv, skriver Lars West Johnsen.

Jan-Erik Østlie

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Statsminister Jonas Gahr Støre oppsummerte året i Oslo. Men helst skulle han vært i Berlin.

Etter hvert halvår ved roret oppsummerer statsministeren og gjør opp politisk status. Selv er han fornøyd. Gitt forutsetningene. Men til jul 2023 er det bare myke pakker.

På karakterkortet hans til jul står det stryk. Et snitt på meningsmålingene i desember på 18,9 er selvsagt ikke godt nok. Det er han den første til å innrømme – overfor presse og partikamerater.

Men det må være lov å hevde at innsatsen i timen er langt bedre enn karakterene tilsier. Ukraina og Gaza, ekstremværet Hans, rentehopp og dyrtid har skapt store utfordringer. For ikke å glemme alle de spisse småsteinene i skoen, også kjent som habilitetsskandalene.

Heldigvis for Støre, for Arbeiderpartiet og regjeringen − og landet − er det bare tentamen til jul. Eksamen er det først i 2025. Den kan fortsatt gi ståkarakter.

Jonas Gahr Støre sliter med å komme seg ut av skyggene av landets utallige målinger, fra kongerikets uendelige politiske løypemeldinger. Det er selvsagt fåfengt å snakke om urettferdighet eller mangel på takknemlighet fra et folk som, tross alt, lever sitt liv øverst ved det globale bordet.

Men det er et faktum at Støre sliter med å vinne sitt folks hjerter og favne landet. Eller ha tillit, som vi jo snakket mest om i 2023.

Selv tror han på at bedre tider vil løfte tåka. Han setter likhetstegn mellom dårlige tider og dårlige målinger. Logikken skal derfor være at bedre tider vil gi bedre målinger. Det gjenstår jo å se, men statsministeren har endelig innsett at folk flest er nærmere Kiwi enn Kyiv. Støre vektla derfor hjemlig økonomi og folks lommebok da han gjorde opp status tirsdag.

Han hadde helt sikkert behov for å være klokkeklar på at Norge også er viktig for en statsminister som nærmest av legning løfter blikket ut over landets grenser: «Jeg vil si det klart og tydelig: Regjeringens mål er at folk igjen skal få bedre råd». Det er nok et klokt signal. Vi folk flest kan være frustrerende nærsynt når pengene våre nærmest fordamper.

Akkurat nå tyder alt på at Støre vil ha sine ord i behold fram mot neste halvårsoppsummering. Både SSB og Norges Bank tror på reallønnsvekst for nordmenn neste år. Alt tyder på at rentene her hjemme har nådd sin topp, og at prisveksten er på vei ned. Den amerikanske sentralbanken har troa på 2024.

Men statsministeren er påpasselig med å understreke og anerkjenne at situasjonen akkurat nå, før det snur, er på det verste. Også tøffere enn sist landet opplevde en rentekrise: «Rentebelastningen er større nå enn på slutten av 80-tallet», sa Støre.

Støres regjering får mye kjeft og høster både svake målinger og valgresultat. Men innimellom bør man også ta seg tid til å skille snørr fra barter i analysene av regjeringens innsats.

Rammeforklaringen på regjeringens slit, som statsministeren selv bruker, er presis: Krig og dyrtid har åpenbart gitt vanskelige arbeidsvilkår og har strukket strikken for Ap/Sp-regjeringen. Likevel er det levert resultater og politiske initiativ som burde gi denne regjeringen et annet stempel enn «ikke bestått», som målingene setter på den.

Til å motvirke dyrtida er det tatt mange grep, som enkeltvis pulveriseres i møte med offentligheten. SV og Rødt har gjort en imponerende jobb med å fortegne regjeringens jobb med å styrke velferden.

Det er verdt å notere seg ved årets slutt hva Støres regjering samlet faktisk har gjort:

Pensjonistene fikk et realt løft i våres. Sosialhjelpen er økt. Arbeidsledige får igjen feriepenger på sine ytelser. Åtte av ti lønnsmottakere har fått lavere skatt. Strømregningene tas av fellesskapet. Barnehage og skolefritidsordninger er blitt billigere, og skal bli enda rimeligere, og barnetrygden har økt.

Men regjeringens innsats mot dyrtid og gryende fattigdom møtes med hyttende never fra venstre flanke. Det er aldri nok. Fra høyre flanke kommer skyts for det regjeringen gjør og ikke gjør for verdiskaping og arbeidsplasser. Det etterlate inntrykk fra debatten er jo at det er nå er blitt umulig å drive butikk i Norge og bare Sveits duger.

Men det er 130.000 flere nordmenn i jobb siden Støre tok over. Ni av ti av disse jobbene er i privat sektor. Arbeidsledigheten er på et historisk lavt nivå. Aldri før er det investert mer i fastlandsindustrien. Aldri før er det solgt mer fisk ut av landet, og 2023 er for lengst et nytt rekordår.

Statsminister Støres Norge går da unektelig godt? Men regjeringen hans er fanget i en ubarmhjertig kryssild. Som han kunne skjermet seg fra hvis han satt sammen en flertallsregjering med SV ombord.

På spørsmål om hva Støre tenker om dette evige spørsmål, var han ikke overbevisende hvis han faktisk drømmer om å kvele kritikken og dempe støyen ved å ta SV inn i varmen. Støre filosoferte høyt om at heller ikke en flertallsregjering med SV vil gjøre alt så meget bedre.

En mindretallsregjering må ta debattene med Stortinget. En flertallsregjering kan bruke like mye tid og ha like store motsetninger bak lukkede dører. Statsministeren virker utrolig nok tilfreds med situasjonen som den er.

Og så skal vi utenriks, til Berlin. Der Jonas Gahr Støre heller skulle vært enn å stå i Oslo og argumentere overfor norsk presse om at landet er i bedre skikk enn vi skriver.

Der kunne han vært for å feire undertegningen av en gedigen norsk avtale med Tyskland. Norsk energi – gass og framtidas hydrogen − skal forsyne tysk industri med en tredjedel av dens energibehov de neste ti årene. Tilsvarende 80 prosent av det årlige norske strømforbruket.

Et stort stykke industrihistorie, beviset på hydrogenets komme og kullets slutt, den mest innbringende avtalen siden Troll-avtalen i 1986 og et skinnende eksempel på Norges bidrag til energiomstilling og energisikkerhet i Europa.

Uten at det vil endre et desimal på neste måling. Støre vet det jo så altfor godt, man blir ikke profet i eget land.

Warning
Annonse
Annonse