Lars West Johnsen

Valget 8. september 2025 er historie. Det ble historisk. Men aller mest er det en knapt troverdig fortelling om en ufattelig snuoperasjon. 

På de runde bordene på Folkets Hus i Oslo lå alt klart før Arbeiderpartiets fotfolk og koryfeer ankom valgvaka. Røde plakater og flagg. JONAS i krigstyper. FIRE NYE ÅR.

Håp og tro ble i løpet av kvelden virkelighet. Uro for om meningsmålernes metode hadde fanget opp alt, erstattet med seiersrus. Men kanskje aller mest med lettelse.

Venstres snubling under sperregrensa forseglet Støre og Arbeiderpartiets skjebne.

Med kveldens kapittel skriver Jonas Gahr Støre seg med gullskrift inn i det statsbærende partiets annaler. Det kunne blitt med fire år, og en grå parentes i Arbeiderpartiets snart 140 år lange historie.

Han kunne i går legge bak seg den lengste og hardeste arbeidsøkta norsk politikk kan ha sett.

Den 65 år gamle statsminister Støres siste ni måneders dobbeltarbeid er grensesprengende og på randen av uforståelig. Arbeidstilsynet burde satt ned foten.

Han har reist land og strand rundt, kjørt stein-saks-og-papir og samtidig passet landet. 25 timer i døgnet. Åtte dager i uka.

Hverdagspolitikk og internasjonal storpolitikk er sjonglert som armerte håndgranater. Dager som skulle ha begynt i Egersund, har endt på nattog til Kyiv. 

Det venter en bestemannspremie på Støre i et parti som ikke alltid har vært like tilfreds med sin leder.

Selvtilliten har det vært lite å si på siden februar. Da var huset rydda.

Jens Stoltenberg var hentet inn, Senterpartiet sendt på dør og Trump hadde trampet inn igjen i manesjen og minnet folk i hele det politiske spekteret på verdien av å ha voksne folk hjemme.

Men uten Stoltenbergs retur, er jeg helt overbevist om at Støre hadde endt i den parentesen. Med blått foran og bak. Nederlag 2017. Nederlag 2025.

Nå, med seier, er det heller et spørsmål om han tar atter et valg i 2029.

Ender denne økta i 2033, har han bare Einar Gerhardsen foran seg på adelskalenderen. Foran Nygaardsvold, Brundtland og Stoltenberg.

Det er lite å si på ærgjerrigheten. Eller viljen til Jonas Gahr Støre. Det skal mange være glade for i dag. Den holder Sylvi Listhaugs høyrekrefter unna styringa av landet.

Men i 2029 venter en formidabel blå brottsjø i et land og en virkelighet som kan se veldig annerledes ut. Tenk på alt som har skjedd siden valget i 2021.

Hvis vi får fire like dramatiske år framover, vil mange kanskje håpe på et forlenget Støre-regime.

Vi må tilbake til mandag 2. desember i fjor for å forstå hvilken utrolig snuoperasjon partiet og statsminister Jonas Gahr Støre har gjort for å stå igjen som vinnere i dag.

Da fikk Støres parti 16,5 prosents oppslutning på TV2s måling. Og opprørets trommer begynte å hamre blant partiets mange misfornøyde.

Både TV2 og NRK kunne denne mørke adventsdagen fortelle om at sentrale krefter hadde bestemt seg. Det kriserammede partiet trengte et skifte.

Jonas var dead man walking, og folk i partiet hadde allerede avskrevet stortingsvalget 2025 som tapt. I desember handlet det for noen om å sikre en grunnmur som ga partiet en vinnende sjans i 2029. 

Arbeiderpartiet var åtte prosent bak Fremskrittspartiet. Støres gjeng var landets tredje største og i regjering med med taperne i Senterpartiet, som i julestria 2024 var mindre enn Rødt.

På målingene hadde Støres regjering 22,5 prosent av velgerne i ryggen. Det var ikke nødvendigvis noen ulogisk slutning å fyre opp bålet under partiets leder.

Det har som det heter vært litt av en reise for Jonas Gahr Støre. Fra en TV2-mikrofon dyttet i ansiktet med spørsmål om han ville trekke seg i desember til heltestatus og landets statsminister i september.

Det er den mest oppsiktsvekkende politiske snuoperasjonen i landets historie. Et comeback fra knestående til nevehyttende triumf som vi ellers bare ser i Hollywoods regi. 

Valgkvelden var finalen på en maraton. Tirsdag begynner fire nye og lange år for Jonas Gahr Støre.

På andre halvdel står den eneste med samme selvtillit som Støre. Der venter valgets kanskje egentlige seierherre, Sylvi Listhaug.

Han skal styre med en sammensatt palett støttespillere, der han er avhengig av kompromisser og stortingsregjereri, mens hun kan hamre løs. Bygge misnøye i fire år. Og viljen til makt er vekket for fullt.

Støre har gjennom sin monotone peking på Listhaug i denne valgkampen, skaffet seg en formidabel motpart.

Listhaugs 2025 kan vise seg å ha vært enda råere enn Støres. Lettelsen blant mange over at rødgrønn side forsvarer makta og bryter en internasjonal politisk trend, matches bare av en uro over Fremskrittspartiets komme som høyresidens desidert største parti.

Høyre i Norge er erstattet av ytre høyre. Det er et farlig tegn i tida.