Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

LO-leder Peggy Hessen Følsvik har satt en god standard for årets lønnsoppgjør. Og så langt har det såkalte frontfaget klart å vise den brede vei. Gjennom en firedagers streik ble det vist nødvendig kampvilje i privat sektor.

Dette har naturlig nok smittet over på oppgjørene i offentlig sektor. Tre viktige oppgjør i staten og kommunene ble nylig landet gjennom forhandlinger, altså uten hjelp fra Riksmeklerens folk.

I et mellomoppgjør går LO og YS tradisjonelt først i front og forhandler med NHO om lønnsoppgjøret som også skal danne norm for øvrige oppgjør.

Gjennom frontfaget blir industriens tåleevne overfor utlandet lagt til grunn for lønnsdannelsen. Alternativet er en usunn lønnsspiral som fører til at industriarbeidsplasser blir ofret.

Frontfaget gir en retningsgivende norm, verken et tak eller et gulv for de andre oppgjørene. Men for å virke etter hensikten, må det være en relativt stram norm. Forbundene i Unio-familien mener at normen blir for strengt praktisert. På denne bakgrunn har regjeringen klokelig bedt et utvalg om å vurdere erfaringene med frontfaget.

Mens vi venter på denne utredningen, er det interessant å reflektere over resultatene for lønnsoppgjørene så langt. Frontfaget for industrien ga en ramme på 5,2 prosent lønnsøkning. Det vil gi 0,3 prosent økt kjøpekraft dersom vi, som anslått, får en prisstigning på 4,9 prosent.

5,2 er altså det magiske tallet som skal være normen for øvrige lønnsoppgjør i privat og offentlig sektor. Bakteppet er det faktum at fjorårets oppgjør ga svekket kjøpekraft for det store flertallet av landets arbeidstakere.

De kommuneansatte ble de store taperne. Derfor var Fagforbundets Mette Nord rask med å kreve et ekstra lønnsløft for kommunesektoren. Hun fikk verdifull støtte fra LO-familien i dette rettmessige kravet.

Med fjorårets lærerstreik i friskt minne og statistikken på sin side, lå det an til at kommuneforbundene kunne lykkes i en felles kamp. Utfordringen var imidlertid at Fagforbundet ville ha ekstraøkning for de lavest lønte, mens Utdanningsforbundet ville ha et lønnsløft for lærere i andre enden av skalaen.

På nærmest mirakuløst vis ble mulig å få et ekstra løft for både lavtlønte og høyt utdannede. Kommuneoppgjøret endte dermed med en ramme på 5,4 prosent - altså 0,2 over den magiske rammen.

Den norske modellen for lønnsdannelse virker positivt for alle parter. Årets lønnsoppgjør viser så langt at det er mulig å praktisere normen fra frontfaget litt fleksibelt for å rette opp utilsiktede skjevheter.

Samtidig er det verdt å merke seg at statsoppgjøret var lojalt mot normen på 5,2 prosent. Det er å håpe at det utvises kollektiv fornuft også i de påfølgende lønnskampene. Størst interesse knytter det seg til hva sykepleierne på de statlige sykehusene er villige til å godta.