Sigve Næss Røtvold

Leder av Norsk studentorganisasjon

Våren er høysesong for lønnsoppgjør.

Rundt forhandlingsbordene kjempes det for rettferdig lønn, forutsigbarhet og anerkjennelse av innsatsen som legges ned hver dag.

Streikevarsler ligger klare, og maktbalansen mellom partene er en naturlig del av spillet. Slik skal det være i et trygt arbeidsliv.

Men midt i denne forhandlingstiden finnes det en stor gruppe som står utenfor hele systemet: studentene.

Vi studenter er i praksis arbeidere i kunnskapens førstelinje. Vi møter opp, leverer, produserer og kvalifiserer oss til å ta ansvar i samfunnet.

Likevel har vi ingen forhandlingsrett. Ingen streikerett. Ingen mulighet til å legge press på arbeidsgiver som utbetaler studentenes studiestøtte – staten.

I stedet befinner vi oss i noe som ligner en evigvarende tvungen lønnsnemnd: Vilkårene fastsettes av regjering og Storting, og vi må bare rette oss etter resultatet.

Det er en situasjon som ikke bare er urimelig – den er også unødvendig. For det finnes en løsning som kan gi studentene en mer rettferdig og forutsigbar økonomi.

En av dem er å knytte studiestøtten til grunnbeløpet i folketrygden, og løfte nivået til minst 1,5G. Det ville vært et tydelig signal om at studentenes innsats faktisk verdsettes, med en økning på rundt 2 580 kroner i måneden.

For realiteten er at studiestøtten har sakket akterut over lang tid. Kjøpekraften har blitt gradvis svekket over 20 år, og bare siden statsbudsjettet ble lagt frem i oktober, har prisveksten løpt raskere enn justeringen studentene fikk.

Regjeringen la til grunn at prisene ville øke 2,1 prosent, men de er nå ventet å øke med over 3 prosent.

Dette betyr at statsråd for høyere utdanning Sigrun Aasland, finansminister Jens Stoltenberg og statsminister Jonas Gahr Støre er nødt til å knytte studiestøtta til grunnbeløpet i folketrygden allerede i revidert nasjonalbudsjett, sånn at vi studenter får en trygg og forutsigbar studentøkonomi.

Heldigvis er økonomi og rettferdig fordeling øverst på dagsorden. Politikere snakker om å sikre folk bedre råd, om å tette gap og om å bygge et mer inkluderende samfunn. Da må også studentene inn i regnestykket – ikke som en ettertanke, men som en naturlig del av løsningen.

Å knytte studiestøtten til 1,5G er ikke et radikalt krav. Det er en måte å bygge et system som justerer seg i takt med samfunnet, og som gir studentene trygghet til å fokusere på det de faktisk skal gjøre: studere.

Det er også en investering i fremtidens arbeidskraft – i de menneskene som snart skal sitte på den andre siden av forhandlingsbordet.

Studentene trenger ikke streike for å bli hørt. Men vi trenger politikere som lytter sånn at de som skal inn i høyere utdanning til høsten får en studentøkonomi det går an å leve av.

I en tid der så mange kjemper for sin del av verdiskapingen, er det på tide å gi studentene en rettferdig plass ved bordet, og en politikk som funker for oss.

Dette er ikke bare et spørsmål om kroner og øre. Det er et spørsmål om hvilken verdi vi setter på kunnskap – og på de som skal bære den videre.