Kjell Werner

Landets statsminister liker ikke å bli kalt Super-Jonas, en merkelapp som stammer fra hans tid som utenriksminister. Men jeg velger likevel å bruke denne betegnelsen, inspirert av den tørstedrikken Solo Super som jeg hadde i glasset da denne kommentaren ble skrevet.

Jonas Gahr Støre gjør det nemlig superbra om dagen og han ser for seg å gå solo med en ren Ap-regjering etter valget dersom velgerne vil ham og hans følge vel. Kort og godt: Solo Super.

Pressefolkene fikk riktignok ikke servert Solo Super på den tradisjonelle pressekonferansen i hagen utenfor statsministerboligen, men vi fikk mye annet som passer årstiden. Fredagens seanse skulle egentlig vært avholdt forrige tirsdag, men ble utsatt siden forhandlingene om revidert statsbudsjett ikke var i havn.

Nå er budsjettet vedtatt uten bruk av flere oljekroner, og Norges Bank har i tillegg satt ned styringsrenta med en kvarting. Vendepunktet i norsk økonomi, som Jonas Gahr Støre lenge har snakket om, er omsider her – i god tid før høstens valg. Litt flaks må en regjeringssjef ha en gang iblant.

Flaks hadde Støre også da Senterpartiet forlot regjeringen i januar. Og så var det flaks at Jens Stoltenberg var ledig på markedet, slik at han kunne overtales til å besette den ledige stillingen som finansminister. I tillegg «passer det godt» at vi lever i en urolig verden og USA har en proteksjonistisk president.

Statsministeren startet behendig sin innledning på pressekonferansen med å ta utgangspunkt i den sikkerhetspolitiske situasjonen.

Han minnet om at Stortinget enstemmig har vedtatt å bruke mange milliarder ekstra på å styrke forsvarsevnen. Da blir det «mindre mer» til andre gode formål i årene framover, var beskjeden.

Jonas Gahr Støre har vært partileder i Ap i elleve år. Denne perioden kan kort oppsummeres slik: Opp, ned, opp, langt ned og opp igjen. Her sikter jeg selvsagt til meningsmålingene.

La oss ta de tørre tall: Etter et halvt år som Ap-leder fløy partiet høyt og fikk over 40 prosent på målingene. Men så gikk det brått nedover og Erna Solberg ble statsminister i to perioder. I 2021 klarte Jonas Gahr Støre omsider å vinne regjeringsmakt, i hovedsak takket være at vennene på rødgrønn side gjorde et bra valg.

Men det svinger fort i norsk politikk, og før jul i fjor så det mørkt ut for Støre. Ap hadde i snitt 17 prosent, og det ble tilløp til opprør i partiets rekker. Men utpå nyåret tok Støre grep og slo så kraftig ring rundt EØS-avtalen at Senterpartiet forlot regjeringen. Støre lanserte også fastpris på strøm, og Jens Stoltenberg ble en av de nye statsrådene.

Summen av dette førte til at Ap igjen reiste seg fra asken som en fugl føniks og nå kan notere over 28 prosent.

På kort tid har det skjedd et mirakel i norsk politikk, og Støre har gode muligheter til å kunne fortsette som statsminister.

Dersom de rødgrønne partiene beholder flertallet ved høstens valg, vil Jonas Gahr Støre mest sannsynlig fortsette å lede en ren Ap-regjering. Støre er åpen for en flertallsregjering av Ap, Sp og SV, men det er lite sannsynlig. Både fordi Sp motsetter seg en slik konstellasjon og ikke minst fordi meningsmålingene gir lite håp om flertall for disse tre.

En ren Ap-regjering vil trolig måtte ha støtte fra fire-fem partier for å få vedtatt statsbudsjettene. Men i andre saker vil en slik mindretallsregjering kunne søke vekslende støtte mer bredt i Stortinget. Erfaringene fra de siste månedene viser at slik slalåmkjøring er fullt mulig. Den rene Ap-regjeringen har siden påske fått vedtatt 128 saker uten tap av betydning.

Men fire år fram i tid kan bli noe ganske annet enn fire måneder, for politikerne må belage seg på å prioritere enda tøffere.

Rusreformen, abortloven, klimamålet og barnehageloven er ferske eksempler på forlik som nå vil kunne stå seg over en viss tid under vekslende regjeringer. Nevnes bør også at alle partiene stilte seg bak langtidsplanen for Forsvaret.

Den politiske venstresiden har en klar kandidat i Ap-leder Jonas Gahr Støre. Den norske parlamentarismen innebærer også at Støre-regjeringen kan fortsette etter valget dersom den ikke blir kastet eller Støre velger å gå av.

På borgerlig kant er det mer uklart, for der står valget mellom Høyre-leder Erna Solberg og Frp-leder Sylvi Listhaug. Ved en borgerlig valgseier, og hvis Frp fortsatt er desidert størst på den siden, vil Frp ventelig kreve at Listhaug blir statsminister.

Men Erna Solberg har tidligere, i rollen som statsminister gjennom åtte år, vist seg å være et godt lim mellom fire partier.

Både KrF og Venstre peker i tillegg på henne som statsministerkandidat. Så siste ord i dette spørsmålet er uansett ikke sagt.

Ett er likevel temmelig sikkert: Det blir ingen borgerlig ettpartiregjering. Vi får i tilfelle en regjering med minst to partier. Men det blir neppe en regjering med alle fire. Til det er avstanden mellom KrF og Venstre på den ene siden og Frp på den andre for stor.

Støre er nå et hestehode foran. Men det er så jevnt mellom blokkene at det er farlig å spå noe utfall allerede nå. 73 dager er lang tid i politikken. Ap reiste seg på kortere tid enn det i vinter.

Ved høstens valg står det mellom solo og duo. Jonas Gahr Støre er venstresidens mann. På borgerlig side er det to som kjemper. Velgerne vet hva de har, men ikke hva de alternativt kan få.